KONSERT: Fever Ray, Sjøsiden scene, Øyafestivalen, Middelalderparken, Oslo – torsdag 13. august 2009Iskald delikatesse

Mørkt og mystisk. Foto: Anders Arntsen

OSLO (ABC Nyheter): Den kalde sensommerluften som hadde senket seg over Middelalderparken torsdag kveld ga en følelse av at Øya var flyttet til vinterstid. En følelse som ble kraftig forsterket av Fever Rays nordlysfremkallende og iskalde scenescow i augustnatten. Paradoksalt nok varmet dette opp både omgivelser og publikum.

Fever Ray er alt annet enn utleverende på scenen. Men vet likevel akkurat hvilke knapper det må trykkes på for å nå ut med sitt musikalske budskap.

Spektakulært

Sceneriggen til Fever Ray er antagelig den mest originale gjennom Øyafestivalens 11 år lange historie. Karin Dreijer Andersson og hennes medspillere i Fever Ray var ikke spesielt synlige der de sto gjemt som piruetter i motlys. Koselige blinkende lampeskjermer i iskald, dog skjønn harmoni med lasershow og tunge synthriff, gjorde konserten til en spesiell, og ikke minst, en spektakulær opplevelse.

Det visuelle spiller hovedrollen på scenen mens musikerne som frembringer lyden gjemmer seg bak masker og klesdrakter som knapt avslører at det faktisk er ekte mennesker som har gjemt seg inne i dem. Som når hovedpersonen Karin Dreijer Andersson selv entrer scenen, iført noe som mest av alt minner om et militært kamuflasjetelt. Kanskje slik indianerne ville ha konstruert det for flere århundrer tilbake i tid.

Publikum fikk ikke se stort mer enn konturene av musikerne på scenen. Foto: Anders Arntsen

Anledet av tonene fra låtene fra det utsøkte debutalbumet fra tidlig i vår, «Fever Ray», skapes det en atmosfære som ikke ligner på noe annet. Musikken nærmest flyter av gårde i sitt eget univers mens den trollbinder tilhørerne på et nesten skremmende effektfullt vis.

På plate fungerer denne oppskriften mer enn tilfredsstillende nok. På den røyklagte scenen visualiseres den dystre og mørke elektroniske urmusikken gjennom lys- og lasereffekter som farger himmelen over Middelalderparken på en måte som får nordlys til å fremstå som et dagligdags skue over hovedstaden. Bildene som følger denne artikkelen antyder, men avslører likevel ikke, hvordan det var å være til stede på denne underlige reisen inn i Fever Rays fascinerende og nærmest utenomjordiske univers.

Så bare konturene

Musikerne på scenen var det på ingen måte særlig enkelt å få øye på, men det var heller ikke vesentlig eller viktig for totalopplevelsens skyld. Det hele låter like usannsynlig bra, selv om knapt en sjel blant de mange tusen som valgte svenskene fremfor de britiske yndlingene Arctic Monkeys (som underholdt parallelt fra hovedscenen lenger inne i parken) klarte å skimte annet enn konturer av noen fremmedaktige skikkelser på den mørklagte scenen.

Det kjølige samspillet mellom lyd og lys var alt som skulle til for å gi konserten en dimensjon som garantert ingen andre av årets Øya-artister vil være i nærheten av å matche.

Fever Ray er, i likhet med søsterbandet The Knife, way beyond det ordinære. Andreas Nilssons scenekoreografi i samspill med Karin Dreijer Andersson låtmateriale og unike stemme, gir en helhetlig opplevelse av å få være med på noe spesielt. Det underfundige budskapet treffer også publikumsmassen midt i mellomgulvet og vil garantert gi mange av dem et minne, sannsynligvis for livet.

Trolsk drømmeverden

Fever Ray evner å fange, trollbinde og lokke den konsentrerte folkemassen inn i en trolsk drømmeverden. Hele veien i galant balanse. Ingenting føles verken unaturlig eller feil.

Denne konserten, om det er hva dette var, skriver seg inn i historien som en av Øyafestivalens aller mest originale. Synd å gå glipp av Arctic Monkeys, som visstnok innfridde de også, men ikke et navn på årets program hadde vært verdt å prioritere fremfor elegante og iskalde Fever Ray.