Brendan Benson har lokket fram det beste i Lyttelua.
Lyttelua 64 (Big Ben)
<pRichmond Fountain, The Jayhawks og Brendan Benson. Lyttelua har som vanlig hørt på det beste av det beste.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Richmond Fontaine: «We Used To Think The Freeway Sounded Like A River»
Richmond Fountains frontmann Villy Vlautin er definitivt en Lyttelua-favoritt. Noe som henger sammen med det enkle faktum at han, foruten å lage gode tekster og slentrende, fine melodier, høres ut som en deilig miks av Mark Eitzel (American Music Club), Paul Westerberg (The Replacements) og Bruce Springsteen.
Tre karer som henger på kjøkkenveggen til Lyttelua sammen med helter som Scott Walker, Maria McKee, Ryan Giggs og Pompel (ikke Pilt).
Etter to raske runder i spilleren er jeg ikke i tvil om at «We Used To Think…» er blant bandets beste prestasjoner så langt, selv om den trolig ikke kan måle seg med mesterverket fra 2003, «Post To Wire. Når det er sagt; tittellåta, «You Can Move Back Here», «The Boyfriends», «Watch Out» og «Maybe We Were Both Born Blue» er så gode at selv Lyttelua må ta av seg hatten.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet engelske musikkbladet Uncut har gått helt av hengslene og kaller bandet «Kings Of Americana. Noe jeg delvis er enig i av den enkle grunn at bandet nå og da sender tankene til et av Lytteluas gamle favorittband: The Jayhawks.
The Jayhawks: «Music From The North Country»
En formiddag i det herrens år 1986 ringte Den mystiske Ö meg for å melde fra at han dagen før hadde kjøpt en plate på Utopia med et band som virket særdeles lovende.
- Steike bra, litt Green On Red møter R.E.M. om du vil. Sjekk ut nest siste spor på side to. «King» ett eller annet. Steike bra. Tror dem har et eks igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOg så bare la han på røret. Kødden med barten og trøndelagsdialekt. Klassisk oppførsel fra mannen som er så nærsynt at han tviholder på brillene (brillan) 24 timer i døgnet.
To timer senere sto jeg på Utopia og finleste alle platecoverne i nyhetsreolen. Og plutselig var den der: «King Of Kings». På coveret smilte fire karer mot meg, tre av dem godt plassert på en terrasse, fjerdemann med halvveis hoftefest i front.
Artikkelen fortsetter under annonsenThe Jayhawks sto det skrevet med fet skrift øverst på coveret.
Historien om en av verdens kuleste band hadde begynt, en historie mange trodde var over da mannen med hoftefest, Mark Olson, ga seg ni år senere etter at bandet hadde sluppet det mange mener er deres beste album, «Tomorrow The Green Grass».
Men noen ganger er det så inderlig godt å ta feil. For Gary Louris og resten av gjengen lot seg ikke stoppe, noe bandet svanesang, «Rainy Day Music», er et håndfast bevis på. Et album som slo pusten ut av kritikere verden over da det gikk inn for landing i det herrens år 2003.
Men da var det også slutt. Eller var det egentlig det?
Det faktum at The Jayhawks i disse dager har sluppet den fantastiske samleskiva, «Music From The North Country», og at bandets to mest profilerte låtskrivere, Olson og Louris, slo hodene sammen og slapp et album i fjor, åpner kanskje døren for at bandet reiser seg fra asken?
Artikkelen fortsetter under annonsenJa, tenk om?
Mens vi venter i spenning får vi nøye oss med å varme oss i glørne fra har The Jayhawks fortidsminner. Å forsøke å ta innover oss hvordan det egentlig er mulig å lage så forbasket mange fete låter. Stemmene til Olson og Louris fillerister fremdeles bunten av unnasluntrere som tror de ruler det musikalske universet ved hjelp av dansing, personlige trenere og innleide låtskrivere.
Artikkelen fortsetter under annonsenTenk om alle verdens mødre kunne begynt å spille The Jayhawks før døtrene sine på bekostning av alle verdens Madonnaer?
Ja, tenk om …
«Music From The North Country» eksploderer av skaperkraft og musikalsk genialitet. Låter som «Waiting For The Sun», «Blue, «I’d Run Away», Smile», «Tailspin», «All The Right Reasons»og «Save It For A Rainy Day» får meg å glemme min egen eksistens.
«I’m gonna be a big star som day», synger Gary Louris med en lett ironisk undertone. Og hvem vet, kanskje Gud, etter å ha hørt «Music From The North Country», tar selvkritikk og drysser sitt berømte stjernestøv over gutta i The Jayhawks?
Artikkelen fortsetter under annonsenMen en ting er sikkert: Den mystiske Ö holder garantert godt på brillan om han leser dette. Særlig med tanke på at en av favorittplatene hans heter «Music From Big Pink».
Brendan Benson: «My Old, Familiar Friend»
- Alle har hørt om Jack White, The White Stripes og The Raconteurs. Men nesten ingen har hørt om Brendan Benson. Lyttelua uttaler ordene med sin beryktede «Huset på prærien»-stemme.
Etter flere dager i lykkerus har vemodet senket seg over den lille tassen med det store hjertet. I går kveld gråt han seg så dyvåt at han måtte overnatte på tørkestativet. Og jeg skjønner’n godt. Brendan hadde fortjent en statue eller to.
Den siste uka har Lua og jeg tilbrakt sammen med Brendan Bensons (han i The Raconteurs, vet du) nye plate «My Old, Familiar Friend». En plate som er så fin at verden trolig ramler sammen i stum beundring når den slippes en eller annen gang i august.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
En reinspikka popplate med sterke assosiasjoner til 70-tallet og band som Wings og Electric Light Orchestra. For ikke å snakke om orkestre som Sloan, Fountains Of Wayne, The Rubinoos og The Feeling.
«Whole Lot Better», «Eyes On The Horizon», «Garbage Day» og «Borrow» er hysterisk gode poplåter. Mon tro om den godeste Bredan har rappa den siste fra han fyren i Wings som har begynt å gi ut platene sine på steder der man selger kaffe?
- Tror du det finnes en Gud? Lua ser på meg med bedende øyne.
- En som kan trøste meg når tingenes tilstand ramler av stolen og rett ned i dass.
- Nope. Du må stole på deg sjøl, Lua.
- Og Brendan Benson.
- Og Kevin Rowland.
- Og Leo Sayer.
- Og Plura.
- Og Johnny Thunders.
Og slik holdt vi det gående til den lille tassen fire timer senere nok en gang hang på tørkestativet med en pommacånde selv mannen med svovelstikkene ville hoppet tau over.
Les mer: