Tinariwen: «Imidiwan: Companions» (Independiente/Warner)Ørkenguttene

«Imidiwan: Companions»

(ABC Nyheter): Tinariwen har med «Imidiwan: Companions», utgitt sitt album nummer fire og sitt beste til dags dato.

Det åtte medlemmer sterke bandet med fire gitarister og heftig perkusjon har også lagt ved en halvtimes DVD med liveopptak. Anmeldersuperlativene har stått i kø siden utgivelsen i slutten av juni. Annet var ikke vente.

Helt siden CD-debuten med «Radio Tisla» i 2001har de militante gitarslyngerne i Tinariwen fra Mali vært yndlinger i rockpressen som en slags afrikansk reinkarnasjon av The Clash. Dette er et band med ultimat kredibilitet og en unik tilblivelseshistorie støpt i rock'n'roll-mytologi.

Ibrahim Ag Alhabib

I 2001 hadde de allerede eksistert som et slags musikerkollektiv i 20 år, løselig gruppert rundt sangeren og gitaristen Ibrahim Ag Alhabib. Hans tuareg-familie flyktet med Ibrahim fra fødebyen Tessalit da han var fire år gammel. Faren hadde deltatt i tuaregenes opprør mot de malinesiske myndighetene, og ble henrettet av militære. Tuaregfolkets frie nomadeliv var knyttet til de eldgamle karavanerutene gjennom Sahara, og deres tradisjonelle rettigheter ble truet av de moderne vestafrikanske statene som oppsto etter avviklingen av det franske kolonistyret.

Da han var ni år rømte Ibrahim hjemmefra og flakket omkring sammen med jevnaldrende rotløs tuareg-ungdom i Algerie og Libya som i likhet med ham søkte identitet gjennom musikk. Han laget sin første gitar av en blikkboks montert på en kjepp med bremsevaier fra sykkel som streng, slik afroamerikanske bluesgitarister alltid lærte seg å spille på hjemmelagde diddley-buer.

Bandet til Ibrahim laget tekster og låter inspirert både av vestlig pop og rock, algirsk rai og tuaregenes egen muntlige tradisjon og folkemusikk, men erstattet de tradisjonelle instrumentene med elgitarer og peavey-forsterkere. Tuaregene begynte å kalle bandet til Ibrahim for El Tinariwen, ørkenfolket, eller ørkenguttene. Herav bandnavnet Tinariwen.

Kampsanger på kassett

Tinariwen-musikk ble spilt inn på kassetter som ble kopiert og distribuert fra person til person over hele tuaregenes ørkenområder i Sør-Sahara, fra Algerie til Mali og nabolandene i sør og vest. Musikkens utbredelse gjorde at Tinariwen-musikken kunne spilles av mange.

I Tinariwen-historien inngår også at de i 1980 hadde tatt i mot tilbudet fra Oberst Gadaffi om å få militær trening for å gå inn i hans Sahara-regiment som skulle fremme Libyas territorialkrav mot Tchad og Niger. Det Ibrahim og vennene lærte i Gadaffi-leiren skulle brukes i tuaregenes kamp. Med hjelp av kalashinkover og stratocastere deltok Ibrahims musikere seg inn i den musikalske propagandaen for tuaregene og i 1990 vendte han tilbake til fødebyen Tessalit, som akkurat dette året ble sentrum for enda en væpnet tuaregoppstand for autonomi innenfor Mali.

Nesten 20 år etter denne oppstanden har de fleste tuaregene i dag forlatt kamplinja overfor myndighetene i Mali om bedring av sine økonomiske og sosiale kår.

Dette tilsier antagelig at kampsangene til Tinariwen først og fremst handler om identitet og ikke konkrete politiske krav. Tinariwens suksess har i hvert fall neppe svekket nomadefolkets stilling i Mali. De har spilt sin musikk i fem verdensdeler, blitt dyrket av alle fra Robert Plant og Bono til Coldplay og Carlos Santana, og de har spilt festivaler fra WOMAD og Notodden til Coachella og Øya. De er noe langt mer enn å være blant Afrikas mestselgende såkalte world music-utøvere, de er et band med universell appell, et slags jamband, og antagelig mer Grateful Dead enn The Clash, som jeg innledet sammenligningene med.

Ensomhetens sønn

Coveret til «Imidiwan: Companions», bandets beste album til dags dato, er forsynt med hefte der tekstene til alle tretten spor er gjengitt både på tamashek (tuareg-språket) og engelsk. Det manes til kamp og heltedåd, det synges om de revolusjonæres kraft og mot og utholdenhet, men de har lite til felles med politiske kampsanger fra vår del av verden.

I den grad engelske gjendiktninger kan uttrykke tamashek-betydninger, handler de om ørkenfolkets liv, om trær som trenger vann, om kjærlighetserklæringer mot bekmørke stjernesådde himler. Den mest billedsterke teksten er skrevet av en av Tinariwens beste låtskrivere, Mohammed Ag Itlale alias «Japonais»: «Tamodjerazt Assis», som oversatt skulle bli til «Angeren er som en larve» - «Regret is like a worm, anxiety is like war».

Tittelsporet henvender seg til «Mine venner fra hele Afrika», det er den ordrette oversettelsen av denne sangtittelen som åpner albumet: «Imidiwan Afrik Tendam». Denne frigjøringssangen handler om fellesskapet.

Motpolen til denne sangen skulle bli «Assuf Ag Assuf», eller «Ensomhet er ensomhetens sønn». Assuf betyr ikke bare ensomhet, men har en kompleks tamashek-betydning, i retning av engstelse, frykt, hjemløshet, åndelig smerte. Opprinnelig et ord for det bunnløse mørke som omgir lyset rundt et leirbål i Sahara. Slik sett et nok et pseudonym for det mangetydige ordet «blues».

Røffere og mer autentisk

Jean-Paul Romman er den franske lydteknikeren som i sin tid var med på innspillingen av «Radio Tisla». Som produsent av «Imidiwan: Companions» har han gitt bandet en enda røffere og mer autentisk lyd enn de mer to kritikerroste studioalbumene «Amassakoul» (2004) og «Aman Iman: Water Is Life» (2007). Kanskje det skyldes at albumet er innspilt på bærbart utstyr i Tessalit, i den omtalte hjembyen til Ibrahim Ag Alhabib.

Med messende stemmer, klagende kvinne- og barnekor, meditativ ørkenpoesi, oppløftende kampsanger, polyrytmisk bass-tromme-komp, og en trancefremkallende kryssild av gitarriff fra Hendrix til Junior Kimbrough og R.L. Burnside, kommer denne platen garantert til å bli en av de vesentligste plateutgivelsene i 2009.