La Roux, med Elly Jackson i front, forsøker å gjenskape synthpopglø fra gammel tid på sin debut, men lykkes ikke helt. Foto: Andrew Whitton
La Roux: «La Roux» (Polydor/Universal)Synthpop uten glød
<pÅrets store snakkis på nykommefronten, La Roux, er kun en blek skygge fra svunnen tid.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«La Roux»
Før Michael Jackson-feberen for alvor setter inn, er det britiske La Roux som topper den britiske singellisten med «Bulletproof» denne uka. Duoens forrige singel, «In For The Kill», nådde andreplass på de samme listene tidligere i år.
Den store snakkisen
Synthpopduoen med Elly Jackson i spissen er den store snakkisen i Storbritannia for tiden, og også her på berget har anmelderkolleger landet rundt latt seg forføre av bandets retrospektive synthpop.
La Roux skal angivelig være voldsomt inspirert fra synhtheltene fra sjangerens opprinnelige epoke på begynnelsen av 80-tallet. Navn som The Human League, Heaven 17, Blancmange og Yazoo ramses ukritisk opp der La Roux nevnes.
Retrospektivt kliss
Men forskjellen på La Roux og de overnevnte er likevel enorm, selv om det er mulig å spore et visst musikalsk slektskap. Bortsett fra at alle har lagt seg på et synthorientert lydbilde, er det milevis mellom den sofistikerte og elegante synthpopen fra gamle dager, til det retrospektive klisset som La Roux byr på gjennom sin selvtitulerte debutplate.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAlbumets beste bidrag, nevnte «Bulletproof», «Fascination» og «Colourless Colour», kan i beste fall karakteriseres som noe hvilken som helst av de overnevnte 80-tallsgruppene ville ha forkastet som B-side på en av sine singelutgivelser i sine glansdager. Noe som ikke sier så rent lite!
Hype uten hold
Og til sammenligning med langt ferskere band innen sjangeren, blant dem Ladytron, The Rapture og våre egne Don Juan Dracula, så har La Roux langt igjen å gå før de kan måle seg mot de ovennevntes langt mer elegante formidling av denne musikken.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHva som gjør La Roux til sommerens heteste nykommer er med andre ord en stor gåte. Det er ingenting ved låtene på «La Roux» som vitner om minneverdige komposisjoner. Produksjonen forsøker, men klarer ikke å matche stilartens opprinnelige kjølige og delikate lydbilde. Og Elly Jacksons vokal blir plagsom før vi er halvveis gjennom albumet.
Artikkelen fortsetter under annonsenSats heller på originalene
Hvis du er ute etter kvalitets-synthpop (ja, den finnes!), så dropp La Roux og dykk heller tilbake til røttene og skaff deg klassikere som The Human Leagues «Dare » (1981) eller «Travelogue » (1980), Heaven 17s «Penthouse And Pavement » (1981), Yazoos «Upstairs At Eric's » (1982) eller Orchestral Manoeuvres In The Darks «Architecture & Morality» (1981).
Det valget vil du garantert ikke angre på. Ingen trenger La Roux i 2009!
