Transformers: De beseirede slår tilbakeHeidundrende - og langt

Megan Fox og Shia LeBeouf (Foto: UIP).
Megan Fox og Shia LeBeouf (Foto: UIP).
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pTransformers 2 er både fartsfylt og spektakulær. Men det hjelper å være fan for å komme seg i gjennom den lange, mekaniske orgien.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har gått to år siden Sam Witwicky (Shia LaBeouf) reddet universet fra slemme mekaniske roboter. Nå begynner han å bli voksen og skal reise vekk for å starte på universitetet.

Dermed forlater han sin gedigne bil og robotkjempe Bumblebee. Han må også reise fra den akk så snertne kjæresten Mikaela (Megan Fox), som for det meste holder seg i garasjen hvor hun mekker og, unnskyld uttrykket, tørrjukker motorsykler.

Kaoset bryter løs

Alt later altså til å være sånn noenlunde harmonisk for den ferske skoleeleven, inntil Sam i den første forelesningen plutselig begynner å se syner og blir besatt av mystiske symboler og infløkte matematiske ligninger.

Når en av bertene på skolen attpåtil viser seg å være en slem fembot, er det klart at kaoset bryter løs og at skolelivet ikke blir helt slik som Sam hadde tenkt seg.

Med Transformers 2 - De beseirede slår tilbake har regissør Michael Bay laget en oppfølgerfilm av den klassiske sorten. Det vil si at man henter fram og lesser på med det publikum likte i eneren. Mer krig, mer ødeleggelser, større maskiner, mer fart, større eksplosjoner og høyere lyd. Og på veien dit kommer historien i andre rekke.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Egen robotrase

Plottet er kompliser og til tider vanskelig å få med seg i alt styret. Men i korte trekk handler det visst om at det en gang for lenge lenge siden var en egen robotrase som brukte å sprenge soler for å få tak i energi.

Slemt, kanskje, men absolutt formildende at de bare sprengte soler dersom det ikke var noen bebodde planeter i nærheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dermed burde ting se lyst ut for jorden. Men neida. Nå vil de slemme robotene bruke dommedagsmaskinen som er skjult på vår planet. Og det sier seg selv at alle mekaniske og menneskelige krefter må til for å forhindre at så skjer.

For langt, for mye

Om filmen fungerer? Tja, sånn passe. Det hjelper nok å være fan for å være like engasjert gjennom hele den to og en halv time-lange maskin- og kamporgien. Men også da føles det både for langt og for mye.

Til tider mistet undertegnede filmanmelder mer eller mindre oversikt over hvem som slåss med hvem, eller rettere: Hva som slåss mot hva.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I andre perioder kan man la seg rive med i enkel og barnslig fryd. Og her må John Turturo som Agent Simmons trekkes fram. Den ivrige og hevnlystne Simmons stjeler showet med sin tilstedeværelse og tilfører filmen i hvert fall én ekstra prikk på terningen.

Men det er først og fremst effekter det dreier seg om i Transformers 2. På sitt beste er disse storslåtte og imponerende med koreograferte kamper, detaljerte ødeleggelser og snedige mekaniske visualiteter.

På sitt verste er det for mye og for rotete og minner mest av alt om en stor mekanisk ball som ruller over lerretet uten at du klarer å feste blikket.

Fireren er svak, og det hjelper mye å være fan.