Kasabian er ute med sitt tredje album. Foto: Lionel Cironneau (AP Photo/Scanpix)
Kasabian: «West Ryder Pauper Lunatic Asylum» (Columbia/Sony/SonyBMG)Sprikende eleganse
<pPå sitt beste er Kasabian suverene, men foretrekkes i mindre doser.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«West Ryder Pauper Lunatic Asylum»
Suksessen Kasabian har hatt på hjemmemarkedet har for andre gang ført dem til toppen av salgslistene. «West Ryder Pauper Lunatic Asylum» gikk denne uka rett inn på førsteplass på UK Top 40.
Utenfor landegrensene har imidlertid Kasabian ikke nytt en tilsvarende status. I hvert fall ikke foreløpig. Spørsmålet er om statusen kan endre seg etter at bandets tredje langspiller har fått satt seg?
Forvirrende
«West Ryder Pauper Lunatic Asylum» er en elegant, men noe sprikende albumutgivelse. På sitt beste tåler Leicester-bandet å veies mot de aller sterkeste navnene innen nyere alternativ britisk rock. På den andre side er bandets musikalske uttrykk for lite ensrettet i formen, noe som gir et litt forvirrende helhetsinntrykk.
Musikken som Kasabian tyr til på dette albumet har sine røtter i 90-tallets dansbare rock, og det er ikke vanskelig å høre at Kasabian går band som Primal Scream og til dels også The Stone Roses i næringen. Sistnevnte en referanse Kasabian har slitt med å distansere seg fra siden de debuterte i 2004.
De 12 låtene på «West Ryder Pauper Lunatic Asylum» kunne med fordel vært kortet ned noe. For selv om Kasabian åpner knallsterkt med «Underdog» og «Where Did All The Love Go?», faller interessen gradvis utover i platen.
Det er ikke nødvendigvis fordi grunnarbeidet ikke holder mål. Men følelsen av å ha hørt dette både bedre og mer inspirert tidligere, både fra Kasabian selv og fra band det er naturlig å sammenligne dem med, forsvinner ikke. I stedet forsterkes dette inntrykket i takt med antall ganger platen spilles.
Ikke svakt
Kasabian har tross dette ikke levert et svakt album. «West Ryder Pauper Lunatic Asylum» er som nevnt elegant i formen. Låter, fremførelse og produksjon, som her er ivaretatt av den japanske trollmannen Dan The Automator (Gorillaz, Handsome Boy Modeling School, med flere), gir en god totalopplevelse.
Men musikken fungerer aller best i mindre doser, noe som bidrar til å gjøre Kasabian til en shufflefavoritt på iPoden. Et helt album som strekker seg over 52 minutter i spilletid blir rett og slett i lengste laget å fordøye i en éngang.
