KONSERT: AC/DC, Valle Hovin, Oslo – mandag 15. juni 2009Folkefest på skinner

Satte resten av AC/DC i skyggen. (Klikk på bildene for større versjoner).

Etter den enorme etterspørselen etter billetter til AC/DCs konsert på Telenor Arena i februar, ble det snart klart at bandet skulle komme tilbake. Denne gangen til Valle Hovin, som har nesten dobbel kapasitet.

Det førte til at 44 000 tettpakkede fans fikk være med på hardrockfesten som utspant seg på hovedstadens største utendørsarena mandag kveld.

Som sist, men i større format

Showet som det australske bandet serverte i går er ganske identisk med det de bød på i Bærums nye storstue i februar. Men et gigantshow av den sorten som et band av AC/DCs kaliber byr på, tåler store arenaer. Selv om Valle Hovin er betraktelig større enn Telenor Arena, blir selv dette stadionet blant de minste på rockernes «Black Ice World Tour 2009».

Det australske bandet er et lokomotiv på scenen.

Som på fjorårets album, åpner AC/DC også showene sine med åpningssporet fra «Black Ice»: «Rock'n'Roll Train». En låt som indikerer hva det hele handler om: At AC/DC er det rene rock'n'roll-lokomitivet. Noe som for øvrig det enorme togkonstruksjonen som pryder scenen underbygger.

Fra første riff er det fullt øs-pøs kjør og tonene fra den ene AC/DC-klassikeren etter den andre ruver utover Helsfyr, om ikke over mesteparten av Oslos østkant?

Som ved gruppens forrige norgesvisitt, har en konsertutgaven av AC/DC anno 2009 mye å gjøre med skoleuniformskledde Angus Youngs og mannens stilige riff og mange spillopper på scenen. Han er høyt og lavt og over alt. hele tiden. Verken strippestuntet under fremførelsen av bluesrockeren «The Jack» eller gitarsoloen i «Let There Be Rock» ble heller ikke denne gangen utelatt. Han er utvilsomt bandets bærebjelke, noe han så til de grader får uttelling for gjennom det velregisserte sceneshowet.

Leverte et solid sceneshow.

Vokalist Brian Johnson må i likhet med resten av bandet finne seg i å stille i skyggen av den yngste av de to Young-brødrene. Selv om triksene hans verken er nye eller originale, fungerer oppskriften fremdeles utmerket og setter publikum i ekstase. Akkurat som forventet. Og akkurat like harry som før, uten at det gjør et døyt..

Fiffig miks av gammelt og nytt

Låtsettet til AC/DC er en fiffig miks av gammelt og nytt. De aldrende australierne vet nøyaktig hvilke strenger de må spille for å opprettholde nivået og interessen fra fansen gjennom de godt og vel to timene festen varer.

Klassikeren «Back In Black» ble, som sist, avfyrt som settets tredje låt, mens de erfarne rockerne serverer godlåtene på rekke og rad. Kun avbrutt av nyere, og mindre (aner)kjent materiale enkelte steder.

Litt somling og plutselig stillhet under låtskiftingen er distraherende, men lett å tilgi da bandet nærmest kontinuerlig trår til for full pedal.

Standarden settes nesten umiddelbart. Foruten nevnte «Back In Black», toppes showet gjennom de obigatoriske klassikere «Dirty Deeds Done Dirt Cheap», «Thunderstruck», «Hell's Bells», «You Shook Me All Night Long», «T.N.T.», «Whole Lotta Rosie» og «Let There Be Rock».

Ga folket hva de ville ha

Gjorde også jobben sin.

I sistnevne serverer Angus Young som nevnt sin like obligatoriske og langvarige gitarsolo, mens han fyker rundt på scenen og løftes opp på et høyt sirkulert podie med den automatiske heisen. Hele tiden kun iført i sine kortbukser og sin gitar. Den enorme oppbåste utgaven av Rosie, som rider på lokomotivet gjennom «Whole Lotta Rosie», skal heller ikke glemmes.

Finalen settes med «Highway To Hell» og «For Those About To Rock (We Salute You)», før den store folkemengden begynner å traske feststemte ut i mandagsnatten. De fremmøtte fikk nøyaktig hva de var kommet for: Et rock'n'roll-show av det helt store formatet - uten unødvendige avbrudd.

For de som har opplevd AC/DC-maskineriet tidligere, er det neppe noen som overraskes av hardrockveteranenes velregisserte sceneshow lenger. Bandet leverer en pakke som umulig kan slå feil. Hvilket den heller ikke gjorde på Valle Hovin.

Mer moro enn utfordrende

Engasjerte fans fikk hva de var kommet for å se.

Et AC/DC-show er nok likevel mer moro enn det er musikalsk utfordrende. Ingen skal likevel kunne frata det 36 år gamle bandet evnen til å underholde, selv om de aldri så mye kopierer seg selv. Settlisten er mer eller mindre helt identisk med den som har fulgt turneen så langt, og sceneshowet har heller ikke blitt videreutviklet siden sist.

Men bevares som det fungerer! Sånn sett er det AC/DC gjør på scenen i dag fullt på høyden med det bandet bød på i sine glansdager på 70-tallet. Ikke en gang savnet av avdøde Bon Scott setter en spesielt stor demper det inntrykket.

Hvor lenge denne gjengen kan opprettholde det tempoet som de gjør nå er vanskelig å si, men alderen synes foreløpig ikke å være til hinder for Brian Johnson (61), Angus Young (54), Malcolm Young (56), Cliff Williams (59) og Phil Rudd (55).