a-ha: «Foot Of The Mountain» (Universal)Tar revansj med synthpop

«Foot Of The Mountain»

Tidenes største norske popgruppe a-ha gjør musikalsk helomvending og serverer på sitt niende studioalbum for første gang reinspikka synthpop.

Tidlig i karrieren har trekløveret riktig nok gitt oss et knippe synthorienterte låter, men de har aldri vært så sjangertro som på «Foot Of The Mountain». Her er det knapt mulig å spore en gitar.

Aldri vært mer synthpreget

I markedsføringen av «Foot Of The Mountain» heter det at bandet går tilbake til sine musikalske røtter og byr på et utvalg låter som er tett beslektet med de bandet serverte på sine første plateutgivelser, som for eksempel «The Sun Always Shines On TV». Sannheten er at a-ha aldri har vært mer synthpoporientert enn hva de er på sitt nye album.

Det retrospektive lydbildet kler i bunn og grunn Paul Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmens låtmateriale overraskende godt i 2009, men samtidig er dette ikke ulikt ting som Depeche Mode, Pet Shop Boys, eller Alphaville for den saks skyld, har levert før dem.

Albumet åpner sterkt med platens sterkeste enkeltbidrag, «The Bandstand». Her byr Morten, Magne og Paul på synthpop av godt gammelt merke, og tangerer uten problemer det meste på nevnte Depeche Modes siste og minst like retrospektive utgivelse, «Sounds Of The Universe».

Morten Harket, som holder seg til det vokale på denne platen, synger som vanlig bra og er det aller mest fremtredende i 2009-utgaven av a-ha som signaliserer hvilket band vi hører på.

Dette opprettholdes videre utover i albumet, hvor flere produsenter har bidratt til å snekre sammen et sammensveiset synthorientert lydbilde. Foruten a-ha selv er produksjonen ivaretatt av Mark Saunders, Steve Osborne, Erik Ljunggren og Roland Spremberg.

Holder seg til malen

Den noe undervurderte sjangeren synthpop er nok ikke like stueren i alle musikalske leire, men a-ha skal ha honnør for å holde seg til malen som i sin tid gjorde begrepet til et forsåvidt interessant fenomen på det musikalsk forhatte 1980-tallet.

På «Foot Of The Mountain» legger imidlertid ikke a-ha større vekt på synth enn på pop, og kan i så måte veies mot det som engelske (og til dels tyske) band gjorde midt på 80-tallet, med Vince Clarke (Depeche Mode, Yazoo, Erasure) som tydeligste referanse.

Den innovative og mørkere synthpopen som gjorde seg gjeldende da sjangeren ble født rundt 1980 gjennom band som The Human League, Ultravox og Orchestral Manoeuvres In The Dark (som alle ble betraktelig lettere i uttrykket sitt etter hvert), samt Gary Numans Tubeway Army, er ikke det som dominerer her. Det er også en medvirkende faktor til at «Foot Of The Mountain» tidvis føles som en lettvekter av et synthpopalbum. a-ha kunne med andre ord med fordel ha lagt seg på et noe mørkere leie. Da hadde albumet kanskje fått litt kanter som hadde gjort lyttingen til en litt større utfordring.

På rett vei

Sammenligner vi a-ha anno 2009 med dagens aktører på feltet (The Killers for å nevne et aktuelt eksempel), så er det ingenting som tyder på at dette ikke skal være riktig vei å gå for Norges største sønner. Etter et par-tre strømlinjeformede A4-poputgivelser bak seg, er det faktisk forfriskende å høre at bandet nå beveger seg i en annen retning, selv om de mest sannsynlig hadde vært enda mer treffsikre om de hadde gjort dette for 20-25 år siden.

Låtene er jevnt over av velkjent og solid a-ha-kaliber, der produksjonen bidrar til å heve dem fra det meste vi har hørt fra trioen det siste tiåret eller så. Det nevnte åpningssporet «The Bandstand» er sammen med «Riding The Crest», «What There Is», «Shadowside» og «Sunny Mystery» albumets umiddelbare høydepunkter, men r flere av de øvrige bidragene har også potensial til å vokse seg større på sikt.

Konkludert har a-ha levert et jevnt over godt album, der låtene får ekstra drahjelp takket være en klinisk, dog kledelig produksjon. Om det er dette som skal til for å gi bandet en ny internasjonal suksess gjenstår å se, men de viser seg i det minste som høyaktuelle og verdige kandidater til å overta stafettpinnen etter band som Depeche Mode og The Killers.