Grizzly Bear: «Veckatimest (Warp/VME)Mye av ingenting

Etter å ha lest den ene feststemte anmeldelsen etter den andre av Grizzly Bears nye album «Veckatimest», var forventingene store da jeg rigget meg foran stereoanlegget. Med kaffen på bordet og coveret i fanget, ventet jeg på å bli slått i bakken av den voldsomme bromlebassen som hvert øyeblikk skulle kaste seg over meg.

Jeg ventet. Og ventet. Alt jeg hørte var et par lerkefugler som nynnet på den samme intetsigende sangen i noe som opplevdes som en evighet.

Etter tre gjennomlyttinger var jeg mildt sagt måpende til det faktum at «Veckatimest» har slått såpass mange anmeldere i bakken. For selv om enkelte av låtene begynner lovende, mister de, med et par unntak, ganske snart framdriften. Det som i flere tilfeller innledningsvis utgir seg for å være kammerpop á la The Beach Boys, viser seg snart å være strippet for melodier og hooks. Sagt med andre ord: «Veckatimest» er en plate fylt med så store doser drømmende pop at man sovner.

Der The Beach Boys, en av Grizzly Bears store inspirasjonskilder, fylte musikken sin med bølgeskum, surfebrett og fantastiske melodier, gir bjørnenes musikk kun assosiasjoner til blikkstille vann og baderinger.

Ikke en jævla bølge i mils omkrets!

De to første låtene, «Southern Point» og «Two Weeks» får godkjent. Særlig sistnevnte pirrer nysgjerrigheten såpass mye at jeg får lyst på mer. Men så er det bråstopp. «All We Ask» og «Cheerleader» er så dørgende kjedelige at jeg må bite meg fast i sofaen. Og sånn fortsetter det, den ene låten kjedeligere enn den andre.

Og det er da jeg tenker: Hva skjer’a? Har jeg helt mistet grepet, er jeg en mislykket musikkjournalist som ikke kan telle til seks eller er det ønsket om å hype artister som har tatt ballegrep på alt for mange musikkjournalister?

Tja, se det er det opp til deg å svare på.

Selv velger jeg heller å høre på artister som XTC, The High Llamas og The Wondermints. Tre band som, akkurat som The Beach Boys, har skjønt at de må plaske litt i vannet for at det skal bli gøy.