Jens Herman Ruge: «There May Have Been Violins» (How To Say Goodnight Records)Knallsterk solodebut

I en tid hvor det lages alt for mange plater er det viktig at musikkanmeldere snuser seg fram til skivene i bunkene som fortjener oppmerksomhet på bekostning av langt mer kjente eller hypede artister som ikke leverer varene.

Jens Herman Ruge er et utmerket eksempel på en artist som lukter så godt at de fleste musikkredaksjonene burde ha snust seg fram til ham for lenge siden.

Hans lavmælte pop er nemlig så lett å like at selv den grinete bikkja til naboen begynner å logre hver gang tonene fra «There May Have Been Violins» fyller nabolaget. Kanskje ikke så rart all den tid melodiene får boltre seg fritt i de korte og konsise låtene som vet akkurat når de skal takke for seg.

Etter flere gjennomlyttinger er jeg temmelig sikker på at «There May Have Been Violins» er en av de fineste norske utgivelsene så langt i år. At enkelte av låtene går litt i hverandre og således trenger litt tid for å finne storformen på egenhånd, er etter mitt skjønn å betrakte som et kvalitetstegn.

Jens Herman Ruge har en fortid i Oslobandet Reverend Lovejoy, et band som også bestod av Minor Majoritys Pål Angelskår, som foruten å bidra på vokal også er medprodusent på «There May Have Been Violins». Flere av de andre Minor-gutta har også bidratt på plata.

Når det er sagt; det er Ruges lune melodier og underfundige tekster som gjør susen. Flere av låtene er fylt med så mange fiffige og/eller subtile detaljer at de sakte, men sikkert fester grepet på lytteren.

Lekkert gitararbeid, forsiktig bruk av blåsere, og innslag av vakker kvinnelig vokal får meg til å tenke på artister som Tom Petty, Burt Bacharach, Josh Rouse, Belle & Sebastian og Nick Drake.Men også gamle helter som The Lemonheads og Elliott Smith dukker fram mellom melodilinjene etter hvert.

Tekstmessig beveger Ruge seg tidvis i et lett ironisk landskap. Men fordi tekstene på en og samme tid er både poengterte og morsomme, treffer de med solid margin. Men også alvoret og ettertanken vies stor plass på et album der ordene kler opp melodiene på en elegant og smart måte.

Selv om jeg for øyeblikket hører mest på «Quickening My Pace», «Don’t Be Such A Girl About It» (snasen tekst), «Nothing To Die For», «Nothing’s Changed» og «When She Laughs» (rett og slett dritlekker), holder alle låtene på plata et imponerende nivå. Det eneste jeg savner er litt flere fioliner, men de dukker sikkert opp på oppfølgeren som forhåpentligvis allerede er i støpeskjeen.

Konklusjon: En kruttsterk firer!