Green Day: «21st Century Breakdown» (Reprise/Warner)Tilfredsstillende rockopera

Green Day anno 2009: Fra venstre: Mike Dirnt, Billie Joe Armstrong og Tre Cool . Foto: Bruce Gilbert (AP Photo/Scanpix)
Green Day anno 2009: Fra venstre: Mike Dirnt, Billie Joe Armstrong og Tre Cool . Foto: Bruce Gilbert (AP Photo/Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pGreen Day fortsetter sin ambisiøse ferd i rockoperaens ånd.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«21st Century Breakdown»«21st Century Breakdown»

Med sitt åttende studioalbum «21st Century Breakdown» i bagasjen synes Green Day å markere at de har tenkt å forbli i rockens øverste divisjon etter braksuksessen de fikk med den fem år gamle forgjengeren «American Idiot» i 2004.

Konseptalbum

Som sist, er også «21st Century Breakdown» en plate som er konstruert etter en god gammel konsept og/eller rockopera-oppskrift om du vil (stryk det som ikke passer). Historien kan i så måte anses som lydsporet til det unge fiktive paret Christian og Glorias ferd gjennom 2000-tallet frem til nå. Under de amerikanske forholdene som landets 43. president George W. Bush har tilrettelagt for deres generasjon, må vite. I denne forbindelse er albumet delt opp i tre akter: «Heroes And Cons», «Charlatans And Saints» og «Horseshoes And Handgrenades».

Spesielt interesserte (og selvfølgelig blodfans av Green Day) vil sannsynligvis ha stor glede av å følge plottet i historien her, men for menige lyttere er «21st Century Breakdown» først og fremst et album bestående av 17 låter (18 hvis vi inkluderer den 58 sekunder lange åpningsintroen «Song Of The Cenury») fordelt på en spilletid på nærmere 70 minutter. Noe som er hakket for mye.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Musikk, ikke film

Uansett intensjon, så vil aldri et musikkalbum kunne oppleves som en film, noe heller ikke Green Day lykkes med her. Det skal imidlertid ikke frata de selverklærte punkrockerne det faktum at de på denne platen har levert en samling låter som holder et jevnt over akseptabelt nivå. Og de fleste av bidragene står også stødig på egne ben, selv om det kun er et lite utvalg som virkelig sitter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det nærmeste vi kommer begrepet punk, er i platens tredje akt, som åpner galant med tittelsporet «Horseshoes And Handgrenades». I denne delen av albumet lirer Billie Joe Armstrong og kompani fra seg med god gammel punkattityde.

Ellers får ikke Green Day så fryktelig mye mer ut av konseptet sitt enn hva de har fått til på tidligere utgivelser. Den største forskjellen er at denne platen er en tanke jevnere. Noe de til dels kan takke stjerneprodusent Butch Vig for.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Løs allsangfaktor

Allsangfaktoren sitter ellers relativt løst også her, i hvert fall på platens beste bidrag, men som kommer aller tydeligst frem i singelsporet «Know Your Enemy». En låt som garantert vil få publikum til å gå av hengslene når bandet inntar Oslo Spektrum i oktober.

Alt i alt er «21st Century Breakdown» et godkjent Green Day-album, kanskje deres mest vellykkede siden «Dookie» (1994). Det betyr likevel ikke at vi snakker om en moderne klassiker.