Black Joe Lewis: «Tell' Em What Your Name Is» (Lost Highway/Universal)Spytter ut ordene

Skillene mellom blues og soul er ikke store. Billedlig talt er bluesen den dype kilden som soulen suger næring av, som et eldre grunnmønster av arbeidssanger og field hollers, skapt av lenkegjenger og bomullsarbeidere, og påvirket av vekkelsesmusikken i de afro-amerikanske kirkene som spredte seg fra sørstatene til nordstatene, og gradvis utviklet gospel og soul i takt med afroamerikanernes frihetsdrøm.

Soulen fant sitt klassiske uttrykk på 60-tallet og hadde i tillegg til sine blues- og gospelrøtter et rikt tilfang av jazz-elementer i bruken av blåsere, og ikke minst latinamerikanske salsarytmer. Soulinnspillinger fra 60- og 70-tallets heltetid har vært en gullgruve etter at det ble vanlig å sample trommebreaks, keyboardpartier, blåserriff og vokalpartier for å heve hitverdien på nye innspillinger.

I de senere årene har det ene bandet etter det andre dukket opp som også spiller 60-70-talls soul – Old School – og ikke bare sampler. Denne musikken når mange, og det er slående også hvordan blueselementene i den nye Old School-soul-musikken kommer tilbake hos flere av utøverne.

Black Joe Lewis

Den 27 år gamle afroamerikanske texaneren Joe Lewis hørte blues- og soulmusikk hjemme, men begynte ikke selv å spille før han var 20. Som leder for old school åttemannsbandet The Honeybears der gitaristen Zach Ernst er klippen, bruker han artistnavnet Black Joe Lewis.

I musikkmetropolen Austin har han bygd seg opp et forrykende liverykte med soul/R&B-show som utelukkende henvender seg til kroppen og føttene. Slik James Brown, Wilson Pickett og Joe Tex gjorde det. Her er det så å si balladefri sone og mye nærmere Eli Paper Boy Reed enn Raphael Saadiq, for å ta to andre soulnavn som er Norges-aktuelle.

«Jeg ser ikke noen motsetning mellom å spille både James Brown og John Lee Hooker», sier Lewis, og påberoper seg i tillegg Lightnin’ Hopkins som sin første store inspirasjon. Det er americana-selskapet Lost Highway som nå utgir Black Joe Lewis. Han er ute både på en firespors vinyl-EP og en 10-spors LP/CD med tittelen «Tell ´Em What Your Name Is , EPen har to spor som ikke på albumet.

Albumet er produsert av Jim Eno, trommeslager i Austin-bandet Spoon, og det låter heftig. Det er en plate som får deg til å ønske å oppleve dem live. Dette er ikke veteraner fra 60-tallet som spiller på rutine, dette er unghingster. Bare et av sporene, «Humpin’» en klassisk Bar-Kays-instrumental fra 1969, er coverlåt.

Det øvrige er signert Lewis & The Honeybears, men de er ikke låter i vanlig forstand, det er gjenkjennelige blues, R&B, soul-temaer som Joe Lewis legger inn spontane vers over, og det er det som er appellen hans. Han spytter ut ordene i mitraljøsesalver som en slags syngende rapper, slik Joe Tex og James Brown gjorde, men som også er en form for talking blues.

Når bandet er som et lokomotiv bak hans ville hyl låter det også klassisk garage R&B, slik J. Geils Band framførte soul på white boy-måten i deres glansdager. J. Geils Bands frontman Peter Wolf pleide å si, «amatører imiterer, proffe stjeler».

Hva er det så Black Joe Lewis har stjålet? Åpningssporet «Gunpowder» er en kamuflert utgave av Bar-Kays’ signaturlåt «Soul Finger», den seige og funky bluesen «I’m Broke» stjæler friskt fra Gudfarens «Cold Sweat» og «Sex Machine» (hør på pianoet), «Big Booty Woman» er ikke noe annet enn «Hot Tamale» av trekkspill- og zydecokongen Clifton Chenier, «Boogie» er en utrolig frekk oppdatering av Slim Harpos «Shake Your Hips» (covret av Stones på «Exile On Main Street») , «Get Your Shit» vamper selve grunnriffet i Tyrone Davis’ monsterhit «Turn Back The Hands Of Time», mens «Bobby Booshay» er en oppspeedet «Funky Broadway» . Og det låter knallbra!

Toppsporet på platen er imidlertid «Master Sold My Baby» som høres ut som en outtake fra «Come On In»-albumet som kongen av modal Hill Country Blues, R.L. Burnside, gjorde for ti år siden. Det er den urgamle «Rollin’ and Tumblin’»-Mississippi bluesen som er riffet, dronende dype gitartoner og spøkelsesaktige stemmer gjør at denne låten skiller seg markant ut som albumets desidert mest spennende, og viser at soul og blues kommer sammen på nye måter på 2000-tallet.

Garage soul

Den litt upresise betegnelsen garasjesoul som Black Joe Lewis & the Honeybears nå markedsføres under, er utvilsomt en strategi for å nå det enda vagere, men etter hvert veldig betydelige indiemarkedet. Her har garasjerockens store og mindre store artister ofte formidlet blues, R&B og soulfeeling på en mer vellykket måte enn innenfor det organiserte nettverket av bluesfestivaler og bluesklubber.

Soulbyen Detroit hadde andre plateselskaper enn Motown, og et av dem var Fortune Records, der Andre Williams og Nathaniel Mayer spilte inn en rå form for svart musikk som hip-hop-generasjons rockungdom oppdaget, resirkulerte og gjenskapte som garasjesoul. The Detroit Cobras har bygd en karriere på det, men har til gode ennå å bryte igjennom.

I Minneapolis har hardcore-pønkerne fra Midnight Evils dannet punk-soul-bandet Chooglin’og laget enda en musikalsk omdreining med et nikk til texaneren Roy Head som på 60-tallet laget latinamerikanske hornriff fra «Louie, Louie» og kom opp med genistreken «Treat Her Right». Det er mulig å lage et helt garasjesoul hvis du spiller «Treat Her Right»-riffet tilstrekkelig mange ganger.

Jeg kommer tilbake til Chooglin’, men det er mye som tyder på Black Joe Lewis & The Honeybears vil bringe denne musikken til indiemassene i 2009.