Depeche Mode: «Sounds Of The Universe» (Venusnote/Mute/EMI)Som en Duracell-kanin

«Sounds Of The Universe»

Depeche Mode er som Duracell-kaninen. Maskineriet går og går, noe det har gjort i snart 30 år nå, mens de fleste av deres opprinnelige utfordrere for lengst har måttet gi tapt for flate batterier.

Det lå kanskje allerede i kortene da Basildon-bandet albumdebuterte med synthpopklassikeren «Speak & Spell» i 1981. Til tross for at de mistet låtskriver Vince Clarke allerede året etter, var det da Martin Gore overtok roret at Depeche Mode virkelig begynte å utvikle seg kunstnerisk. Noe som gjennom mange år har ført dem til hva de er i dag: Verdens største band i rock med elektroniske fortegn.

Står ikke tilbake for noe

«Sounds Of The Universe» er Depeche Modes 12. studioalbum og er en plate som ikke står tilbake for noe de har gjort tidligere. Bandet er kanskje ikke like nyskapende som de var på 80-tallet, ei heller like interessante som da de slapp sin fremdeles beste utgivelse i form av mesterlige «Violator» i 1990. Men med «Sounds Of The Universe» viser de at de fremdeles er relevante, og stadig på høyden.

På «Sounds Of The Universe» gjør Martin Gore (47), Andy Fletcher (47) og Dave Gahan (46) enda et dykk tilbake til røttene. Hakket dypere enn det som gjorde seg gjeldende på den fire år gamle forgjengeren «Playing The Angel». Ved bruk av analoge synther der vokalist Gahan har lagt seg på et lysere stemmeleie enn hva vi er vant til, åpner albumet treffsikkert med «In Chains». En låt som for øvrig hadde kunnet passe godt inn på nevnte «Violator».

Det er med andre ord ikke den minste tvil om at det er lyden av gode gamle Depeche Mode som strømmer ut fra høyttalerne. Bandets signatur skjærer gjennom fra første svale synthnedslag til Gahan kommer inn og skriver under med sin karakteristiske stemme. Som ved flere anledninger utover i albumet får selskap av Martin Gores lyse og like karakteristiske røst. De to synger ved flere anledninger flerstemt, men i «Jezebel», albumets nest siste bidrag, er det Gores tur til å være hovedsanger med sin tynne og skjelvende vokal.

Industrielt lydbilde

I «Hole To Feed» strekkes det linjer tilbake til det litt tyngre industrielle uttrykket som først gjorde seg gjeldende på gruppens fjerde album, «Some Great Reward » i 1984, men som kanskje hadde passet enda bedre i selskap med låtene på oppfølgeren «Black Celebration» i 1986.

Singelsporet «Wrong», som ble sluppet i forkant av det nye albumet, avslører ganske tydelig at Depeche Mode ser seg tilbake på sin videre ferd, og fungerer således godt som indikator for hvilken retning bandet ellers tar på «Sounds Of The Universe».

Tunge analoge synther, i selskap med atmosfæriske, nærmest åndelige stemninger, er blant stikkordene som beskriver Depeche Mode anno 2009. Bandet gjør ikke så fryktelig mye nytt her som de ikke har gjort bedre før, men samtidig kan det ikke skyves under en stol at låtene på albumet jevnt over holder et godt og høyt nivå. Noe som bidrar til å skru opp forventningene foran bandets aller første konsert i Bergen i begynnelsen av juli.

Fint og forglemmelig

«Sounds Of The Universe» viser at Depeche Mode i aller høyeste grad fremdeles har noe å fare med. Men med tanke på at dette er et band med lang fartstid og som derfor har lagt en lang rekke signaturlåter bak seg, er det vanskelig å finne noe på «Sounds Of The Universe» som kan trekkes frem som en ny DM-klassiker.

I likhet med det solide håndverket som preget «Playing The Angel» i 2005 fremdeles friskt i minnet, er det minst like vanskelig å se hvorfor «Sounds Of The Universe» kan bli stående blant bandets viktigste utgivelser. Noe som kan oppsummeres med at det er fint her og nå, men forglemmelig tross alt.

NB! Albumet er i salg fra mandag 20. april, og slippes da i flere formater: Som enkel-CD i standardutgave, som utvidet utgave inkludert DVD, som trippel CD-boks med to disker som inneholder tidligere ikke-utgitte mikser og versjoner av gamle låter og med utvidet DVD, samt på vinyl.