Yeah Yeah Yeahs: «It's Blitz!» (Interscope/Universal)Årets partyplate?

New York-bandet Yeah Yeah Yeahs er ute med sitt tredje, og beste, studioalbum til nå. Foto: Josh Wildman (Universal Music Group)
New York-bandet Yeah Yeah Yeahs er ute med sitt tredje, og beste, studioalbum til nå. Foto: Josh Wildman (Universal Music Group)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pDet lukter årets partyplate av Yeah Yeah Yeahs nye album. Men er det nok?</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«It's Blitz!»«It's Blitz!»

Trekløveret Yeah Yeah Yeahs fra New York åpner sin tredje langspiller med det iørefallende singelsporet «Zero», før Karen O og hennes to medsammensvorne rister diskokulen løs fra taket med enda mer iørefallende «Heads Will Roll» (som minner fryktelig om noe annet, men hva?).

I alle fall; Yeah Yeah Yeahs viser at de mener alvor med «It's Blitz!», og har uten tvil levert sitt mest helstøpte album til nå.

Videreutviklet

Stilmessig har gruppen videreutviklet uttrykket som de allerede etablerte på debuten «Fever To Tell» i 2003 og som de i og for seg opprettholdt på oppfølgeren «Show Your Bones» i 2006. Men med «It's Blitz!» serverer de noe som nærmer seg helstøpt innenfor sitt den moderne partyrocken.

I Norge opererer for eksempel Surferosa innenfor samme musikalske segment som Yeah Yeah Yeahs. Forskjellen mellom de to er likevel formidabel. Der Mariann Thomassen og kompani har beveget seg fra undergrunnen til folkelige Melodi Grand Prix, har Yeah Yeah Yeahs beholdt spenningen fra den alternative undergrunnen, og kommer i mål med et album som garantert vil komme til å utvide deres lytterskare.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Særpreget ivaretas

Produsent Nick Launay (Killing Joke, Arcade Fire, Nick Cave And The Bad Seeds, INXS, med flere) har lykkes i å ivareta bandets særpreg, samtidig som han gir dem en musikalsk tilnærming til det mer kommersielt spiselige. Uten at det går ut over deres gode navn og rykte. Noe han for øvrig heller ikke gjorde på bandets imponerende EP «Is Is» fra 2007.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men denne gangen løfter han Yeah Yeah Yeahs ytterligere opp en etasje, og setter bandets eksentriske vokalist og frontkvinne Karen O i en enda mer sentral hovedrolle enn den hun hadde fra før.

Noe som for øvrig og ikke uventet kler både band og album godt. Ikke minst på scenen. Men på plate føles det likevel som om noe mangler.

Et stykke til å gå

For selv om Yeah Yeah Yeahs etter hvert har opparbeidet seg en unik posisjon på det stadig mer tett befolkede danserockkartet, er det likevel et stykke igjen å gå før vi kan kalle dem vår tids Blondie eller The B-52's.

Til det har ikke Yeah Yeah Yeahs sterke nok enkeltlåter eller fremtredende nok identitet. Etter noen runder i spilleren, setter ikke mer enn et par-tre av låtene seg. Noe som indikerer at selv om det finnes høydepunkter på «It's Blitz!», så snakker vi likevel ikke om en klassiker.