Grønne fingre, del 3

Ukene gikk, og Elisabeth og Edvard snakket sammen nesten daglig. Han hjalp henne i hagen med å beskjære busker og trær, og han hadde hugget flott ved av den gamle bjørka han fjernet.

Selma var blitt enda mer stille, og sendte lange blikk etter han hver gang han gikk ut i hagen. Et par ganger hadde hun blitt med ut, for å stelle med blomstene sine. Da hadde han passet på å prate ekstra mye med Elisabeth, og han lo høyt når det ble sagt noe morsomt. I nakken følte han blikket til Selma, og han følte en seier innvendig når han klarte å såre henne eller gjøre henne mer sjalu.

Elisabeth på sin side var jo hyggelig mot Selma. Vinket og smilte til henne. Selma vinket tilbake, men tok sjelden kontakt.

Det var lørdag ettermiddag og Selma skulle til byen. Til frisøren, hadde hun sagt. Edvard kikket spørrende på henne. «Frisøren? Hva i all verden skal du gjøre der?» «Klippe meg og farge håret litt.» Selma tok seg til knuten i nakken. «Kanskje på tide med litt forandringer.» Hun smilte forsiktig. Edvard bare ristet på hodet, og fortsatte med å lese avisen. Selma lukket ytterdøren, og ikke lenge etterpå hørte han bilen som forlot gårdsplassen. Han brettet sammen avisen og strakk ryggen. Han kjente at han var støl etter all vedhuggingen, men det var godt å vite at han hadde brukt kroppen. Han hadde mer energi enn på lenge, og kollegaene hans hadde bemerket hans gode humør.

«Skulle nesten tro du var nyforelsket!» det var Andersen som hadde sagt dette. Edvard hadde bare ristet leende på hodet og gått inn på kontoret sitt. Der hadde han blitt sittende å tenke. Forelsket? Var det virkelig det han var? Elisabeth var i tankene hans nesten hele tiden, og han funderte stadig på nye ting han kunne hjelpe henne med. Selma snakket han nesten ikke med. Hun var bare et irritasjonsmoment som var der – i huset.

Fingeren hans dirret lett da han trykket på ringeklokken. Dette var første gang han kom uanmeldt til Elisabeth. Døren ble åpnet, og der stod hun. I en hvit bluse og en kort olashorts. Edvard klarte ikke la være å stirre på de brune, veldreide bena. «Hei!» Elisabeth smilte mens hun lente hodet mot dørkarmen. «Hei.» Edvard klarte ikke si noe mer. Tungen hans klebet seg til ganen, og han angret sitt impulse besøk. «Kom inn, jeg har akkurat åpnet en flaske vin. Har du tid?» Edvard nikket bare, og tørket av bena på dørmatten før han gikk inn. Hun viste plass i sofaen, og han satte seg ned. Parfymen hennes var sval og lett. Ikke sånn tung som Selma sin. Æsj, han ville ikke tenke på Selma nå. Elisabeth hentet et nytt glass og sjenket i vin. Han tok en stor slurk og kjente varmen som bredde seg i brystet. De ble sittende lenge og snakke, og vinen gjorde Edvard deilig avslappet. Elisabeth ble fnisete og klengete. Edvard gjorde ikke motstand når hun la hånden på låret hans.

«Men hvorfor kom du egentlig på døren min? Det har jeg glemt å spørre om.» Hun fniste mot ham. «Vel...jeg vet egentlig ikke. Måtte bare se deg. Være sammen med deg, uten at Selma kan stå i vinduet og følge med.» «Selma ja... det går ikke så bra der?» Elisabeth tok en ny slurk av vinglasset. «Nei, vårt ekteskap har vært dødt lenge. Alt er rutine.» «Hmmm... hun er jo veldig hyggelig. Litt gammeldags kanskje.» Edvard tok hånden hennes. «Kan vi ikke la være å snakke om Selma er du snill.» «Hva vil du snakke om da?» «Alt annet...»

Han lo. Hånden hans kjærtegnet hennes. Tommelen hans laget små sirkler i den varme huden hennes. Det var begynt å mørkne ute, men han ga blaffen. Det var her han ville være. De hadde drukket nesten to flasker nå, og vinen gjorde han modigere. Hånden hans tok et fastere tak og dro henne nærmere. Elisabeth fulgte etter, og snart møttes leppene deres. Edvard hørte blodet drønne i ørene, og Elisabeth klynket og la hånden på kinnet hans. Han hadde ikke kontroll over sin egen kropp, den bare handlet av seg selv. Hånden hans fant det ene brystet, og tungen lekte med hennes.

Ringeklokken skar som en kniv i luften. De satte seg automatisk opp, og Elisabeth rettet på håret. De ble sittende og bare puste, rådville. Boblen hadde sprukket og Edvard bannet stille.

Det ringte på igjen, og denne gangen reiste Elisabeth seg. «Jeg får vel nesten åpne...» Hun ble stående og tvinne fingre. Edvard nikket og rettet seg opp.

På trappen stod Selma. «Hei. Er Edvard her? Jeg mener.... jeg tenkte kanskje at han hjalp deg med noe?» Hun trippet nervøst. Håret hennes var nyfarget og klippet. Elisabeth ville gi henne et kompliment, men hun klarte det ikke. Edvard var kommet til døren. «Ja, da får du bare si ifra når du vil ha hjelp til det siste klesskapet.» Elisabeth nikket.

Han tok på seg skoene og gikk rett forbi Selma. Innvendig kokte han av sinne. Selvfølgelig måtte hun komme nå! Ringe på å spørre etter ham som om han var en skolegutt som hadde glemt klokken. Dette skulle han ikke glemme. Aldri hadde han følt seg mer ydmyket.

Les også: Del 1

Les også: Del 2