Grønne fingre, del 2

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kaffen var lunken, så Edvard gikk ut på kjøkkenet og helte den ut i vasken.

Ved vinduet fikk han øye på Elisabeth, den nye naboen. Hun satt på trappen sin med en avis og nøt ettermiddagssolen. Edvard ble stående og stirre. Det var noe sensuelt over bevegelsene hennes, der hun strøk vekk en hårlokk som blåste i ansiktet på henne. Han tippet at hun var i begynnelsen av førti årene. Det hadde nå gått en uke siden hun flyttet inn, og det var tydelig at hun bodde alene. Han kjente at han likte det – tanken på at det ikke var noen ektemann i livet hennes.

Selma hadde vært nede i kjelleren og hentet matvarer fra fryseren. Nå kom hun inn på kjøkkenet med noen koteletter. Edvard fulgte henne med øynene. Hun hadde som vanlig håret i en knute i nakken, og en formløs kjole. Faktisk kunne han ikke huske sist han så henne med håret hengende løst. Det var sikkert like greit. Hun kledde det garantert ikke noe bedre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Edvard snudde seg mot vinduet igjen, og kikket på Elisabeth. «Vil du ha kokte poteter eller potetmos til kotelettene?» Selma stod bak ham, og han kjente pusten hennes i nakken.

Kunne hun aldri ta noen avgjørelser selv? «Samme for meg» svarte han uten å snu seg.

«Hva ser du på?» Selma kikket ut vinduet og fulgte blikket hans. «Nei, ikke noe spesielt. Jeg burde vel kanskje beskjære det ene epletreet litt mer. Rop på meg når det er middag du.» Selma svarte ikke. I gangen tok han på seg gummistøvler og gikk ut i hagen. Han registrerte at Selma fortsatt stod ved vinduet da han gikk forbi.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Elisabeth vinket da hun fikk se han, og han vinket tilbake. «Mer hagearbeid?» Hun kom bort til hekken. «Nja, skal bare beskjære litt mer på trærne.» Han følte seg forlegen som en dum skolegutt. «Uff, jeg har ikke mulighet til å begynne på hagen. Har fortsatt mye som skal på plass inne.» Hun fiklet med halskjedet sitt, og blikket hans falt på hånden hennes i halsgropen. En slank, solbrun hånd med velpleide negler. Han svelget og tvang blikket opp igjen. «Har du ikke noen mann som kan ta i et tak da?» Han angret umiddelbart på det plumpe spørsmålet. «Nei, jeg er skilt. Har vært alene i åtte år nå.» Hun smilte og lot ikke til å reagere på spørsmålet hans. «Jeg kan sikkert hjelpe deg litt i hagen. Hvis du trenger hjelp mener jeg.» «Ville du virkelig gjort det? Hadde vært supert hvis du kunne sagd ned den gamle bjørka. Den skygger bare for solen likevel.» Elisabeth kneiset med nakken. «Jeg kan se på det etter middag. Ikke noe problem.» Edvard følte seg med ett veldig maskulin. «Tusen takk! Da sees vi om litt.» Elisabeth gikk inn til seg selv, og Edvard begynte å sage ned greiner på det minste epletreet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selma var stille under middagen, men han merket at noe plaget henne. Han kjente at han ble irritert over at hun ikke bare kunne si det. De satt på hver sin side av bordet slik de alltid hadde gjort.

Plutselig brøt Selma stillheten. «Hva snakket du og Elisabeth om da?» Hun stirret på ham med engstelige øyne. Herregud, hun er sjalu! Tenkte Edvard. Sjalu på Elisabeth. Han fant tanken underholdende. «Jeg skal hjelpe henne litt i hagen. Fjerne et tre. Hvordan det?» Selma kikket ned. «Nei jeg bare lurte....» Edvard svelget den siste biten på tallerken og tørket seg om munnen med servietten. Han reiste seg og gikk inn på badet. Der pusset han tennene og tok på deodorant. Selma ryddet av bordet og løftet blikket da han gikk forbi ut i gangen. Blikket hennes var ulykkelig, og Edvard gikk ut med et smil om munnen.

Les også: Del 1