Neil Young: «Fork In The Road» (Reprise/Warner)Lurvete Young

«Fork In The Road»

Langt ute på Neil Youngs, raskt påkomne, nye album, «Fork In The Road», dukker det opp en vakker sang, som meget vel kan plassere på en fremtidig «Best Of Neil Young».

«Light A Candle» er en slik sang som Neil er spesialist på, en nydelig melodi, drevet av akustiske gitarer, med et budskap som balanserer hårfint på grensen til «grip dagen»-plattityder; «...instead of cursing the darkness, light a candle for where we're going».

Men siden Neil er Neil og Ben Keiths lapsteel-gitar er skjør perfeksjon, lar vi kynikeren forbli i mørket og synger med på Neils forsøk på fremtidsoptimisme.

Men «Light A Candle»er altså alt annet enn representativ for det som foregår på «Fork In The Road». De resterende ni sangene er Neil Young på jakt etter hørselen din.

Et slags konseptalbum

«Fork In The Road» er et slags konseptalbum, sannsynligvis utløst av det faktum at Neil er en lidenskapelig samler av gamle biler, han skal ha en garasje av flyhangarstørrelse. Selvfølgelig har det gått opp for Neil at pasjonen hans for kjøretøyer er på kollisjonskurs med miljøkrigeren Neil Youngs mål. Derfor har Neil innledet et samarbeid med Jonathan Goodwin, som har bygget om Neils gamle Lincoln Continental til en el-bil (tror jeg) under prosjektnavnet LincVolt. Sangen «Johnny Magic» handler direkte om Goodwin.

Andre titler her understreker biltema; «Fuel Line», «Get Behind The Wheel», «Off The Road», «Hit The Road» og tittelsporet, som er en lang boogieblueslåt der Neil går gjennom en smørbrødliste over tingenes tilstand, inkludert finanskrise og illegal nedlasting.

Den amatørmessige videoen til «Fork In The Road», der Neil synger inn i videokameraet mens huset hans tømmes for eiendeler av det vi må anta er såkalte «repo-men», er en klar vekstnæring i finanskrisens USA og sjarmerende så det holder. Gitarriffet er irriterende klebrig.

For det er elektrisk gitarriffing som stort sett er Neils foretrukne metode tvers igjennom «Fork In The Road». Om det gjøres med Crazy Horse i ryggen, eller med hans mest benyttede team de siste årene; Anthony Crawford (gitar), Rick Rosas (bass), Ben Keith (lapsteel, orgel, gitar), Chad Cromwell (trommer) og Pegi Young (gitar, vokal), synes ikke lenger å ha spesielt mye betydning.

Lurvete og rustent

Innimellom er det så lurvete at man kan lure på hva produsentene, Neil og Niko Bolas, holder på med. På raprockeren(?) «Cough Up The Bucks», er gitarene så rustne at et eller annet synes å synge på siste verset. Neil stiller det betimelige spørsmålet «Where did all the money go / Where did all the cash flow»(!).

Jeg tviler på at «Fork In The Road» vil skaffe Neil spesielt mange nye venner. Rabalderet lander, i likhet med flere av mannens plater de siste 20 årene, i en verden der du bare må være velvillig innstilt om du skal få utbytte av lyttingen.

Riktignok er ikke «Fork In The Road» en tryning slik bunn-nappet «Are You Passionate?», med Booker T. & The M.G.'s fra 2002, var, men låtmateriale og fremføring synes ikke å være aller høyest på Neils agenda akkurat nå. Dette er ikke plata for deg som smatt tilbake inn i Neil-verdenen via forrige «Chrome Dreams II».

Litt unødvendig

Det er rart å skrive det, men plater som «Fork In The Road» kan oppfattes som en smule unødvendig for oss som gleder oss som unger til utgivelsen av «Archives Volume 1».

Men slik er Neil Young; en 63-åring som synes det er morsomt å irritere foreldrene sine.