Norway - No Way

Jeg må starte dagens spalte med å erklære en form for interessekonflikt.

Mot slutten av det 19. århundre forelsket min oldemor seg i en ung sjømann, og de ble senere gift. Dette skjedde i min hjemby, Middlesbrough - en nordøstlig kystby, rutinemessig besøkt av skip fra utlandet. Min oldefar, som han etter hvert ble, slo seg ned i byen. Og selv om jeg aldri møtte ham, pleide min oldemor å fortelle mange historier om Harald Kittelson fra Risør.

Skrekkblandet fryd

Jeg føler derfor ofte en form likegyldighet når det engelske landslaget taper og norske kommentatorer roper ut fraser som: «Maggie Thatcher, Maggie Thatcher».

Det er med stolthet jeg kan si at det faktisk henger en norsk landslagstrøye på mitt kontor - fordi en del av meg er norsk.

Da jeg ble spurt av ABC Nyheter om å si noen ord om norsk fotball, sett fra et engelsk perspektiv, gikk jeg løs på oppgaven med skrekkblandet fryd.

For det første fordi jeg liker å vite at personligheten min alltid vil ha en eim av Nordsjøen over seg. For det andre, til tross for at jeg mener å vite en del om norsk fotball, fant jeg umiddelbart ut at jeg vil slite med å få frem den riktige karakteristikken av hva jeg tror det engelsk folk ville sagt og ment.

Så, kort sagt, dette er hva jeg tror den typiske engelskmannen (og -kvinnen) forbinder med norsk fotball (bare husk, jeg er norsk også):

Før Bjørge Lilleliens utbrudd eksisterte ikke fotball i Norge. Etter Lilleliens utbrudd fikk alle engelske fans en grunn til å hate Norge (engelske fotballfans må ha en grunn til å hate hvert eneste land i verden - dette er grunnen til at de hater dere).

Deretter fulgte det en strøm av spillere. De fleste av disse kan sammenlignes med katter:

Det har vært mange av dem, de er alltid i nærheten, men ingen vil noen gang gjøre seg bemerket. Man kunne plutselig personifisere ordet «anonymitet».

Se også på ABC TV: Spår Premier League

Spillere

La oss ta for oss noen enkeltspillere:

Erik Thorstvedt (anonym), Stig Inge Bjørnebye (hvem?), Erland Johnsen (hmmm, møtte han noengang John Terry?), Lars Bohinen (kremt, syntes å være veldig glad i East Midlands) og Egil Østenstad (scoret tilsynelatende et par mål for en engelsk klubb).

I de senere år har det vært ...... vel, ganske mye av det samme: de var der, men forbandt engelske fotballfans dem noen gang med noe spesielt eller hvilket land de kom fra?

La meg prøve igjen: Fjørtoft (ville feiringer av scoringer), Riise (uheldig), Myhre (en nomade), Flo (høy); Solskjaer (engleaktig), Bakke (hvem spilte han for?), Carew (kremt).

Åh, men selvfølgelig også: Morten Gamst Pedersen. Nå kjent for sin teatralske filming. Egentlig er han ikke mest kjent for sitt teatralske kunststykke mot Arsenal for noen uker siden, som for øvrig ble behørig omtalt i britisk presse. For å best beskrive Gamst Pedersen må vi igjen tilbake til ordet anonym. Det er oppsiktsvekkende hva norske spillere gjør for å bli lagt merke til.

Og til sist må vi selvfølgelig ikke glemme Egil Olsen - Wellington gummistøvler!

Når det gjelder norske lag - bortsett fra det norske landslaget - står det klart for engelske fans at Norge bare har ett klubblag, og at alle norske spillere har spilt for dette laget i løpet av sin karrière, Rosenborg.

Den eneste grunnen til at engelskmenn kan snakke med litt innsikt, er Rosenborgs jevnlige deltakelse i Champions League.

Ikke gode nok?

Personlig kan jeg ikke forstå hvorfor norske spillere ikke har klart å få en større innvirkning på Premier League. De er tross alt kulturelt veldig like, og de er vant til å spille under relativt like forhold som engelske spillere - vind, regn, tåke og is. Hvorfor Premier League-lagene ikke hentet flere nordmenn, vet jeg ikke. Er det fordi de ikke er glamorøse nok, er det fordi de ikke er utenlandske nok, eller er det - tør jeg si dette? - fordi de ikke er gode nok?

Tross alt: Glansdagene for nordmenn i England var på midten av 90-tallet, en tiårsperiode som fulgte opp ydmykelsen av det engelske landslaget (i kvalifiseringskamper for USA '94). For øyeblikket er kanskje det norske landslaget rett og slett ikke sterkt nok til å få Premier League-speidere til å hoppe på nærmeste ferje til Bergen for å ta en titt på en skandinavisk «wonderboy». Eller kan det være et resultat av at flyselskapene nå har så lave priser at det er billigere å komme seg til steder som Portugal og Tyrkia på jakt etter nye spillere?

Mykland bli manager

Dette er trolig så nær en typisk engelsk oppfatning av norsk fotball som jeg klarer å formidle. Engelske fans har ikke et spesielt inntrykk av norsk fotball, fordi norsk fotball ikke gir et spesielt sterk inntrykk generelt.

Men jeg elsker dere likevel.

Den dagen jeg oppdager et oljefelt og blir milliardær, vil jeg faktisk sørge for at det første jeg gjør, er å kjøpe Risør Fotballklubb, hente Erik Mykland, stedets største sønn, og la ham bli manager. Så skal klubben bli den ledende i Europa.

Kittelson ville blitt veldig stolt av meg, men resten av England ville trolig syntes jeg var fullstendig gal.

Hørte jeg at Kaka er klar for Tippeligaen?

Les den engelske versjonen av kommentaren her

Les tidligere kommentarer fra Simon Chadwick:

Ingen logo - ingen penger

Å gjøre en lang historie kort

Tigrene skinner sterkt

Engelsk fotballs bruktbilsutsalg

Et tidlig besøk fra tre vise menn

Klubben eller landslaget?

Norges lag som slo England 2-1 på Ullevaal i 1981. De er grunnen til at engelske fans ikke er så veldig glade i norske spillere, skal vi tro kommentator Simon Chadwick. (Foto: Scanpix)i