NATO 60 år. En allianse for vår tid

Storbritannias utenriksminister fra 1945 til 1951 het Ernest Bevin. Han var både en pragmatisk og prinsippfast politiker. I de årene han var britisk utenriksminister ble det skapt en ny internasjonal orden. Bevin var med på å ta initiativet til å etablere FN, Europarådet, OEEC – senere OECD, og ikke minst NATO.

Bevin la vekt på at en effektiv utenrikspolitikk ikke kunne begrenses til bare å avverge akutte vanskeligheter. ”I utenrikspolitikken er de velgere man arbeider for, ikke født ennå”, sa han. Og videre: ”Virkningene av det man gjør, viser seg ikke øyeblikkelig, men først om tjue, tretti, førti, ja sannsynligvis først om et halvt hundre år”.

Et halvt hundre år – da er vi midt i vår samtid. Det passer, synes jeg, å hente frem akkurat dette sitatet og Bevins framsynte perspektiv i dag, noen dager før vi feirer undertegningen av Atlanterhavspakten, den 4. april 1949 i Washington D.C. På bildet fra undertegningsseremonien, rett bak president Truman, sto Halvard Lange til venstre for Ernest Bevin, i tillegg til 12 andre kolleger. Også i norske historiebøker, nå senest i Olav Njølstads storslagne biografi av Jens Christian Hauge, kan vi lese om hvor dramatiske år og måneder dette var.

En gang ble Bevin også spurt om hva som var den egentlige målsettingen for hans politiske arbeid. Til dette svarte den tidligere kusken, trikkekonduktøren, havnearbeideren og grunnleggeren av Storbritannias største fagforening, Transportarbeiderforbundet – at målet for hans politiske arbeid – det var ”å kunne gå ned på Victoria Station og kjøpe en billett til hvor pokker verden jeg vil”.

En enkel men grunnleggende visjon: Frihet, fred med naboland, rettigheter – og å kunne kjøpe en billett og reise hvor man vil.

Rasjonalet for NATO i 1949 og gjennom mange år deretter – kortversjonen i én setning – kan være å si at Alliansen ble grunnlagt for å kontrollere og forhindre sovjetisk maktutøvelse. Eller en litt lengre versjon, som fremholder at NATO ble grunnlagt for å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne.

Dette var verdensbildet i 1949 og flere år fremover. Så kom nye historiske veikryss som illustrerer at NATO er en allianse som har holdt seg relevant og nødvendig i sterkt skiftende tider. De militærstrategiske utfordringene har endret seg, men verdien av den politisk-militære alliansen har beholdt sin gyldighet.

Som i 1955 – bare 10 år etter opphøret av den andre verdenskrigen – da Vest-Tyskland ble medlem av NATO. Vår utenriksminister Halvard Lange beskrev i et BBC-intervju denne begivenheten som ”et avgjørende vendepunkt i vårt kontinents historie”.

Eller hvordan NATO beholdt sin relevans etter Sovjetunionens avvikling. 1990-årene ble starten på den store utvidelsen etter Spanias inntreden i 1982. Symbolet på endringene kan vi hente fra toppmøtet i 2006 som ble avholdt på tidligere sovjetisk territorium – i Riga. Eller toppmøtet i fjor, som ble lagt til det tidligere Warszawapaktlandet, nå EU- og NATO-medlemmet Romania. Nå tar vi opp Kroatia og Albania. Eller bildet av dagens NATO som har sitt viktigste oppdrag i Afghanistan – på et helt annet kontinent enn Europa og Nord-Amerika.

Men når vi markerer at NATO runder 60 år i april, gjør vi det på et toppmøte lagt én dag til fransk jord, Strasbourg, og én dag fem kilometer lenger øst – Kehl, på tysk jord – noe som markerer hvilket bidrag NATO har gitt for å skape fred i Europa. Samtidig minner det oss om at NATOs relevans alltid må legitimeres ut fra dagens medlemslands sikkerhetsbehov.

Gjennom disse 60 årene går det en rød tråd i en fortelling om hva Alliansen har betydd for trygghet, fred og stabilitet i vår del av verden. Vi har muligens vent oss til å se på disse godene som selvfølgelige sider av vår samfunnsform. Vi kan ikke forestille oss tilbakeskritt på dette området, og vi tar det nærmeste for gitt at denne erfaringen skal videreføres. At vi kan gå ned til stasjonen og kjøpe en billett til hvor vi vil. At vi legger til grunn at prinsippet om én for alle – alle for én, gir oss den grunnleggende sikkerheten – nå som før. Det gjør vi rett i.

Men noe har likevel skjedd. Noe – som gjør at vi i dag, ja, mer enn før tusenårsskiftet og særlig før 11. september (2001) – ser på det vi har oppnådd gjennom disse 60 årene som et umistelig gode.

Ordet umistelig gir et ubehag. For det umistelige antyder at noe faktisk kan mistes. Det er vissheten om muligheten av å kunne miste – og at det vi kan miste er betydningsfullt – som gjør at vi har en så grunnleggende interesse i å ta vare på og videreutvikle det som bidrar til vår frihet og sikkerhet.

Sett fra Norges ståsted, er en viktig observasjon at NATOs betydning for vår sikkerhet har ligget veldig fast – til tross for de store endringene i historien på vårt eget kontinent.

Noen andre allierte kan ha konkludert med at NATO – og NATOs kollektive sikkerhetsgaranti – er mindre viktig i dag enn under den kalde krigen. Norges sikkerhet er også tryggere nå enn før 1990. Men det endrer ikke på det forhold at NATO, den transatlantiske alliansen, det kollektive sikkerhetsansvaret og de kollektive forpliktelsene – at alt dette er grunnleggende for Norges sikkerhet. Også i dag.

Det betyr ikke at vi ikke må tenke nytt – både internt i NATO og mellom landene i vår del av Europa – om hvordan vi møter nye sikkerhetsutfordringer, Norge skal være en pådriver for denne nytenkningen. Det betyr heller ikke at alle våre sikkerhetspolitiske svar er å finne i NATO.

Men medlemskapet i NATO og de transatlantiske forbindelsene er Norges sikkerhetspolitiske anker. Og det er det med et anker at det helst bør ligge fast. At vi kan være sikre på at det holder dersom det skulle dra seg til.

Dagens utvidede NATO rommer flere perspektiver og historiske erfaringer enn den alliansen Norge var med å grunnlegge for 60 år siden. Dagens NATO er en bred og mangfoldig sikkerhetspolitisk organisasjon som ikke lenger domineres av ett konkret og altoverskyggende trusselbilde.

Nye sikkerhetsutfordringer er kommet til der NATO er én av flere arenaer. Den globale kampen mot terrorisme og ekstremisme er ett eksempel – energisikkerhet, migrasjon, transportsikkerhet og sikkerhetskonsekvenser av klimaendring er andre eksempler. I møte med disse utfordringene er NATO-samarbeidet viktig og relevant, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig i seg selv.

Det betyr at det må tenkes nytt. Det gjør vi, som når Regjeringen har satt som mål å styrke og utvide en bredere vev av sikkerhetsordninger, slik vi analyserer og omtaler dette i Stortingsmelding nr. 15 om Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk som ble lagt frem for et par uker siden. Det er denne balansen – mellom forankringen i NATO og evnen til å utvikle nye svar – som vil fortsette å være gjennomgangstema i dette foredraget i kveld.

Det er en selvfølgelighet i dag, men den kan gjentas, fordi historien er så spennende, og fordi historien om en militær-politisk allianses relevans handler om å kunne svare på nye utfordringer. Tjue års globale byks, i bilder – 1949-50 Koreakrigen starter – 1968-1969 invasjonen i Tsjekkoslovakia, studentopprør, Vietnam – 1989-90 Berlinmurens fall, tyske gjenforening, nye europakart tegnes – og 2009, våre dager og vår tids nye sikkerhetsutfordringer som kommer i tillegg – klimaendringer, fattigdom, pandemier, statssammenbrudd og internasjonal terror.

NATO forholder seg til alt dette. NATO transformerer og moderniserer. Vi bidrar til dette internt i NATO – og vi bidrar på andre arenaer – de lokale og regionale, fra Arktisk Råd via Barentsrådet og nordisk samarbeid, til Østersjøen, Baltikum og Den nordlige dimensjon. Vi bidrar i globale fora, i FN. Og vi bidrar i Afghanistan. Sammen tar det form som en bredere vev av sikkerhetsordninger.

I sikkerhetspolitisk forstand viskes begrepet ”langt borte” gradvis ut. En begivenhet, et brått skifte langt unna, kan få direkte betydning for oss her hjemme. Som finanskrisen, som oppsto på amerikanske børser, men som nå tar jobbene fra folk i Høyanger. Eller sammenbrudd i statsmakt i Afghanistan, som ga terrorister fristed til å ramme i New York, Madrid og London. Eller tenk et fugleinfluensa-utbrudd et sted i Asia, som i løpet av en flyreise kan sette i gang en epidemi i vårt eget land. ”Langt unna” blir veldig fort til ”her hjemme”.

Gjennom disse årene har Alliansen selv blitt større. Nye medlemmer har betydd tilskudd av mer enn menn og kvinner med våpen, økt militær kraft og slagkraft. Nye medlemmer betyr bredere erfaring. Og nye medlemmer betyr nye utfordringer fordi de som skal stille opp for hverandre kollektivt, de blir flere. Og selv om de hører hjemme i Europa, så bringer de nye medlemmene nye historier og erfaringer til torgs. NATOs oppfatning av trusler og utfordringer er summen av medlemslandenes historie og utsyn.

Modernisering av NATO betyr altså ikke bare ny teknologi, nytt utstyr og ny struktur. Det betyr også evnen til å gi nye spørsmål riktige svar. NATO trenger ikke bare fleksible utrykningsstyrker. Fleksibilitet i tankegangen er like viktig.

På toppmøtet i neste uke vil NATO-landene lansere arbeidet med et nytt strategisk konsept. Globaliseringen og det nye trusselbildet gjør en ny situasjonsbeskrivelse nødvendig. Det forrige konseptet stammer fra 1999. Det er altså ti år gammelt og det er allerede behov for fornyelse. Men noen svar er fortsatt gyldige og riktige.

Ett av dem er kollektivt forsvar og solidaritet allierte imellom.

Det kollektive forsvar er NATO-samarbeidets kjerne. Takket være dette forpliktende fellesskapet, har de nye medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa kunnet bygge opp sine demokratier i trygghet.

Vi vet at Russland ikke har hilst disse utvidelsene velkommen. Men i disse tider, med finanskrise og store utfordringer for de sentral- og østeuropeiske landene, så skal vi være veldig glad for den stabilitet som både NATO- og EU-medlemskapet gir. Det er en stabilitet som også kommer Russland til gode.

NATO må sørge for at de gjensidige forpliktelsene medlemslandene påtar seg, alltid er både relevante og troverdige. Dette er et avgjørende hensyn når vi tar stilling til ytterligere utvidelse av Alliansen. Utvidelse stiller strenge krav både til nykommeren og de som allerede er medlemmer. Veien mot medlemskap bygger på at kandidaten tilfredsstiller de kravene som følger av medlemskapet. Det er og skal være en krevende og forpliktende vei. Kandidaten må kvalifisere.

I dag arbeider Ukraina og Georgia med dette som utgangspunkt. De har hver sin kommisjon som legger rammene rundt samarbeidet med Alliansen. Det er et godt og rimelig fundament for en prosess som fortsatt krever hardt arbeid for å oppfylle de kravene som følger av medlemskapet.

Jeg har snakket om at trusselbildet har forandret seg etter den kalde krigen. Det betyr ikke at alt er endret. NATOs engasjement i dag er primært utenfor Alliansens kjerneområde, noe jeg skal komme tilbake til. Men det betyr ikke at NATOs kjerneoppgaver er snudd på hodet. For NATOs medlemsland er sikkerhet hjemme, i nærområdene, fortsatt avgjørende. Befolkningen må oppfatte at NATO er relevant for deres sikkerhet.

Slik er det også for Norge. Den kalde krigens slutt har ikke opphevet alle tidligere utfordringer. Vi har fortsatt det asymmetriske forholdet til vår nabo Russland – altså det forhold som beskriver et lite land som nabo til en stor og ikke alltid fullt ut forutsigbar nabo. Det er en realitet, selv om vi noterer god fremgang i det bilaterale samarbeidet. Samtidig er noen av den globale tidsalders nye utfordringer godt synlige nettopp i våre nærområder – stikkord er klima, energiressurser, ny næringsvirksomhet, nye transportveier – og disse utfordringene legger nye dimensjoner til situasjonen i våre nærområder, særlig i nord.

For akkurat i Norges tilfelle, er nær og nord sammenfallende.

I NATO-sammenheng må vi imidlertid skille klart. Norge har i Alliansen tatt initiativ til å rette et sterkere fokus mot nærområdene – og da mener vi alle medlemslandenes og dermed hele Alliansens nære områder.

Nettopp i en tid da så mye berettiget fokus er mot Afghanistan, er vår hensikt å bidra til å synliggjøre Alliansens vedvarende relevans i alle dens regioner. Dette er viktig for å befeste oppslutningen om NATO, ikke minst i nye medlemsland. Vi må vise at det er nærhet mellom allierte og nasjonale strukturer. Vi må vise at vi øver. Ikke for å forklare folk at NATO vender hjem. Men for å understreke at NATO aldri forlot sine kjerneområder.

Mange har knyttet Alliansens skjebne til hvordan vi løser oppdraget i Afghanistan. Det perspektivet er lett å forstå. Men innsats utenfor NATO-territorium skal ikke så tvil om hva som er NATOs hovedoppdrag. Det er viktig at Alliansen er til stede i den virkeligheten der velgerne i medlemslandene lever – dagens velgere og de velgere som ikke er født en gang, som utenriksminister Bevin uttrykte det.

Samtidig: Norge setter et særlig fokus mot nord, Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, slik vi har formulert det. Og utfordringene i nordområdene – vårt nærområde – er ikke bare norske, de er globale.

Jeg har snakket om dette før i denne sal, om de tre ”driverne” for utviklingen i nord: Russlands utvikling, utviklingen av energiprovinsen i nord og klimaendringene. La oss legge til en fjerde ”driver”: Det nye fokus på utviklingen i Arktis. Samlet sett har vi et bilde av en region i sterk utvikling – der noe ligger fast og der nye muligheter og utfordringer kommer til.

Dette er viktig for Norge. Og innsikt i dette er et anliggende også for NATO.

Klimautviklingen kommer til å endre geografien ved å skape økte transportmuligheter og nye forutsetninger for ressurstilgang. Isen trekker seg tilbake og legger nytt hav og åpent. Dette er dramatisk og det knytter seg stor usikkerhet til virkningene. Vi må ha beredskap for å møte utfordringene. NATO er ett av leddene i denne beredskapen.

Både i geografisk og praktisk-politisk forstand er Norges egne nærområder de områder der samarbeid med Russland har vist seg mulig og vellykket. Vår felles, tusenårige historie med Russland er fredelig. Norge er nabo med Russland og samtidig NATO-alliert. Dette doble spor i vårt forhold til vår store nabo er en like viktig forutsetning i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk nå som under den kalde krigen.

Jeg blir minnet om dette ved jevne mellomrom når vi allierte møtes. Som sagt tar vi med oss ulike historiske fortellinger til det runde bordet. Jeg lytter til erfaringene fra de baltiske landene, til Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Romania og Bulgaria – eller ”the former captives” som de ofte kaller seg. Samtidig lytter de til mine erfaringer. Sammen former vi en enighet om felles tilnærming. Evnen til å komme frem til den enigheten – konsensusen – er NATOs store styrke.

I debatten om Europa sikkerhet trenger vi ikke kaldkrigsrefleksene. Men vi trenger å huske hvorfor vi hadde dem. Vi trenger også alle våre øvrige erfaringer med Russland som nabo. Vi trenger å bygge videre på at det vi har oppnådd gjennom tålmodig forståelse for de lange tidslinjer; det vi har oppnådd med partnerskap og samarbeid, innen næringsliv, kultur, utdanning, urfolk, forskning, fiskerier og mange andre felt.

Nordområdene er preget av lavspenning. ”High North – Low Tension” kaller jeg mine innledninger om dette når jeg snakker om nordområdene i NATO. Én hovedoppgave for oss alle er å oppdatere ”våre mentale kart” – å rydde vei inn for en moderne, men historisk forankret virkelighetsforståelse. Det gjelder i Norge. Men minst like mye i forhold til naboer, venner og allierte. Dette er hovedtema i foredrag jeg har holdt i snart alle verdenshjørner. I morgen gjør jeg det på universitetet Diplomatiakademiet i Moskva.

Budskapet til våre allierte om nordområdenes betydning er ikke et urovarsel. Det er ikke en melding om at Norge ser sin sikkerhet truet, at vi roper på NATO.

Igjen: Den grunnleggende sikkerheten fra den kollektive garantien gir oss trygghet, også for det vi møter i nord. Men nordområdene er snarere historien om fremveksten av et bredere register av utfordringer.

Når kontreadmiral Trond Grytting ved Landsdelskommando Nord-Norge holder sine orienteringer for besøkende til Reitan snakker han om overgangen fra å forholde seg til faren for et massivt militært angrep og til behovet for å håndtere 10-15 risikofaktorer.

Ingen av dem er eiet av Forsvaret alene. Ingen av dem berører bare Norge. Og Russland må som oftest bli en del av løsningen for dem alle. Det samme må tett samarbeid med våre nærmeste naboer. I sum: Det skjer en kraftfull oppdatering av våre sikkerhetspolitiske mentale kart.

For det er slik at det som både Norge og Russland ønsker å oppnå i nordområdene har en klar fordel av lavspenning. En klar fordel av tettere samarbeid og utveksling. Det skjer ikke av ”godhet” alene. Men som en direkte ivaretakelse av våre egne interesser.

Det er hevdet at russerne har vanskelig for å se mulighetene som følger av en vinn-vinn-situasjon. At én bør tape for at den andre skal vinne. I nord bør det være veldig tydelig hva det er å hente i at begge vinner.

Det er dette vi ønsker å snakke om med våre allierte. Jeg har gjort det ved to bredt anlagte orienteringer i NATOs råd. Og i januar hadde vi et seminar om de samme spørsmålene i NATO-kretsen – med bred deltakelse – i Reykjavik. Seminaret hadde ikke et militært anlagt perspektiv. Det handlet om betydningen av ro og stabilitet, om sivile svar på alt fra transport til miljø og energi.

Alliert aktivitet i det vi kaller nordområdene ligger nå på et historisk lavmål. Amerikanernes base på Keflavik ble nedlagt i 2005 og øvelsesaktiviteten er redusert. Sammen med flere allierte sikrer vi nå evnen til luftovervåkning over Island.

De mest krevende globale sikkerhetsutfordringene – i tradisjonell forstand – ligger helt andre steder enn her i vår region. Også sett fra russisk side. I sum skal vi hilse det velkommen.

At Russland har gjenopptatt sine langtrekkende flytokt i området, endrer ikke dette bildet. Men vi noterer at Russland viser seg frem. Vi ser dem, registrerer toktene og analyserer dem. Vi ser dem ikke som en trussel, men som en demonstrasjon av kapasitet. Og vi noterer de jevne budskapene fra det russiske lederskapet om å modernisere de væpnede styrker.

På seminaret i Reykjavik i januar var det bred enighet om behovet for et minimumsnærvær. Det er etter mitt syn som det høver seg.

Ser vi på behovene fremover merker vi oss at det ikke primært er militære oppgaver – og heller ikke først og fremst en oppgave for NATO – å møte alle disse utfordringene. Det er ikke bare Forsvaret som eier disse truslene, som kontreadmiral Grytting bruker å si. Sivile myndigheter må med. Det er sikkerhetsutfordringer som må møtes på en lang rekke arenaer – bilateralt, i samarbeid med Russland, i et stadig tettere nordisk samarbeid, i det regionale Barentssamarbeidet og i den internasjonale rammen av Arktisk Råd. Altså den bredere veven.

Samtidig er det i alles interesse at NATO er bevisst disse problemstillingene. NATO har en rolle i nordområdene, og vi må bidra til at Alliansen definerer denne rollen på en best mulig måte. Det er faktisk en viktig del av vår sikkerhetspolitikk å sikre at våre allierte kjenner vår virkelighet i nord. Og vi skal ta inn over oss at vi har en større historie å dele med våre allierte enn mange av de allierte selv, som ikke opplever en slik rivende utvikling utenfor egen stuedør.

Én viktig problemstilling her handler om juss, om folkerett. Og om rettsorden.

Det er betydningsfullt at alle randstatene til Polhavet – altså USA, Canada, Russland, Danmark/Grønland og Norge – nå har en felles forståelse av det folkerettslige grunnlaget for å løse utestående jurisdiksjonsspørsmål på en – ja, jeg vil kalle det – en udramatisk måte. Norge har vært førende for å bygge denne enigheten. Det ble klart vist under møtet mellom utenriksministrene for polhavstatene i Illulissat på nordvest-Grønland i mai i fjor.

Alle kyststatene har felles utfordringer når det gjelder å sikre bosetting og nærvær og en bærekraftig økonomisk utvikling i nord. Finanskrise og usikkerhet om pris og etterspørsel, behovet for teknologiutvikling koblet med store investeringskostnader; alt dette skaper nå et usikkert tidsperspektiv for de store offshoreplanene.

Og vi vil alltid insistere på at utviklingen skal gå skrittvis i takt med kunnskap om hva naturen tillater og hva teknologien tillater. Men vi vet at utbyggingen til havs kommer, og at utviklingen kan komme til å ta leting og produksjon lenger nord.

Alle land vil da være tjent med felles regler og standarder for helse, miljø og sikkerhet når utnyttelsen av ressursene og mulighetene i nord tar til for alvor.

Arktisk Råd spiller en viktig rolle på flere av disse områdene, særlig innen arktisk miljø, bærekraftig ressursforvaltning, shipping i arktiske strøk, standarder for olje- og gassutvinning og ikke minst klimaendringene. Under vårt formannskap, som utløper om en måneds tid, har vi tatt initiativ til å styrke rådet. Arktisk Råd har i dag en helt annen politisk betydning som det sentrale organ for arktiske spørsmål. Det er bra. Vi har åpnet møtene for nye aktører, både stater og representanter for det sivile samfunn.

Dessuten: I forbindelse med Arktisk Råds ministermøte i Tromsø nå i slutten av neste måned har tidligere visepresident Al Gore og jeg invitert til en internasjonal konferanse om issmelting internasjonalt. Vi setter globale dagsordener med utgangspunkt i nordområdene.

Så viderefører vi med uforminsket styrke også Barentssamarbeidet, som siden starten på 1990-tallet har betydd svært mye for tillitsbygging, økonomisk og kulturelt samarbeid, og for kontaktene mellom mennesker som bor på hver sin side av grensen i nord.

Mange melder seg nå på. Det vil si: Mange melder sin interesse for nordområdene og Arktis. Både EU og USA har i vinter utformet strategiske dokumenter med planer om økt engasjement i Arktis. Noe også Russland har gjort. Og asiatiske land ønsker observatørstatus i Arktisk Råd.

Vi ønsker dem velkommen til å delta i den samme samtalen om mulighetene og utfordringene i nord. Den får flere stemmer, økt kompetanse, flere erfaringer. Samtidig må vi sikre at vår egen stemme blir hørt minst like godt som før. Det krever nye tiltak for å styrke kunnskapen, øke aktiviteten og være enda mer tilstede i nord. Nærvær og aktivitet.

Og langsiktighet. Trinn II av Regjeringens nordområdestrategi ble presentert i Tromsø for 12 dager siden. Vi kaller satsingen ”Nye byggesteiner i nord”. Strategien inneholder blant annet planer for styrking av beredskap, sjøsikkerhet og suverenitetshevdelse, i tillegg til forskning, næringsutvikling og kultursamarbeid.

Vi ønsker for eksempel et helhetlig overvåkings- og varslingssystem for Barentshavet. Dette er i utgangspunktet like interessant for Russland som for NATO. For Norge gir en slik satsing mer å sette inn i det internasjonale samarbeidet for å bygge fellesskapsløsninger i nordområdene og i Arktis.

Som en senvirkning av at den kalde krigen er over, ser vi også at våre mentale kart endrer seg når det gjelder det nordiske samarbeidet. På grunn av ulike tilknytninger til NATO og EU, og på grunn av vidt ulike historiske erfaringer i det forrige århundre, var det nærmest tabu å diskutere spørsmål av sikkerhetspolitisk karakter i Norden.

Nå er dette annerledes. – Hvorfor? Jeg utdypet dette i et foredrag her i OMS i oktober 2007. La meg kort gjenta: Felles deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner har bidratt til å bringe oss sammen. De store reduksjonene i stående styrker og økende kostnader ved utvikling og anskaffelser, trekker også i retning av tettere forsvarssamarbeid. Og gradvis er det blitt mindre hensiktsmessig å opprettholde et skarpt skille mellom militære og sivile behov for overvåking, beredskap og tilstedeværelse.

Vi har ønsket en bredere horisont for hva det nordiske samarbeidet kan bidra med i et 10-15 års perspektiv; både samarbeid mellom alle fem nordiske land eller mellom to, tre eller fire av dem. På oppdrag fra de nordiske utenriksministere la Thorvald Stoltenberg i forrige måned frem en omfattende rapport med 13 konkrete forslag til hva de nordiske land kan gjøre i fellesskap på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området, samtidig som de enkelte lands ulike sikkerhetspolitiske løsninger fullt ut respekteres.

Det er en rekke ulike forslag, fra felles helhetlig overvåknings- og varslingssystem av havområdene, luftovervåking og luftpatruljering av islandsk luftrom, til samarbeid for økt datasikkerhet og tettere samarbeid i internasjonale operasjoner. I juni i Reykjavik møtes mine nordiske kolleger og jeg igjen for å drøfte forslagene og gi et første svar på dette viktige og spennende innspillet i Stoltenberg-rapporten.

Det interessante er at det ser nå ut til å bli mulig å utvikle nordisk samarbeid nettopp på det feltet der det var nesten utenkelig at alle nordiske land samarbeidet for tjue år siden på grunn av de fem landenes ulike sikkerhetspolitiske ordninger.

Med andre ord: Vi ser flere eksempler på en bredere vev av svar på moderne sikkerhetsutfordringer. Det er også bra for NATO. NATO-solidariteten ligger i bunn – eller kall det gjerne ankeret. Så må vi fylle på med samarbeid og ordninger som svarer til de moderne risiki vi møter – og de moderne mulighetene som åpner seg. Det er ikke alltid en NATO-oppgave – eller alltid en NATO-ramme – som er det naturlige utgangspunktet for å møte våre moderne sikkerhetsutfordringer. Kall det gjerne overlappende arbeidsdeling, der geografisk naboskap og felles eierskap til nye risiki utnyttes best på andre arenaer. Så skal vi holde våre allierte tett inne også her.

En annen og helt sentral dimensjon ved vår nordområdestrategi er å utvikle samarbeidet med Russland så bredt og så konkret som mulig. Å inkludere Russland i konstruktivt samarbeid er dessuten Alliansens politikk, og det er positivt for Norge.

Tilbakeslag i dette samarbeidet påvirker derfor Norges situasjon. Krigen i Georgia var et slikt tilbakeslag. Georgia er på ingen måte uten ansvar for det som skjedde. Men Russlands bruk av makt og krenkelse av Georgias territorielle integritet skaper berettiget uro.

Dialogen mellom NATO og Russland ble for alle praktiske formål frosset etter krigen i Georgia. Norge var – og er – skeptiske til å avbryte kanaler for dialog for å markere misnøye og uenighet. NATO-Russland-Rådet er ikke ment bare for godvær. Vi ønsket dialogen reetablert, ikke minst for å holde NATO inne med klar tale og tydelige budskap til Russland – og ikke ende opp med at NATO er eneste aktør uten inntak – og at Russland i stedet forholder seg til EU og til NATO-landene én-for-én.

NATO-Russland-Rådet gjenåpnes nå som kontaktkanal og at normaliteten gjenopprettes. Russland bør – og skal – fortsatt være en sentral samtalepartner for NATO. Vi er grunnleggende uenig med Russland om Georgia-konflikten. Men vi har en lang rekke andre saker der vi må videre, saker vi ikke har interesse av å stille i bero.

Atomsikkerhet er et slikt stort felt der det er konstant behov for oppfølging og videre samarbeid – slik vi for vår del jobber jevnt videre med i nord. Ikke-spredning er et annet felt der Russland er en viktig aktør, enten det er Iran eller Sør-Korea som står på dagsordenen. Og nedrustning og rustningskontroll er igjen – heldigvis – kommet i forgrunnen etter å ha fått langt mindre oppmerksomhet enn ønskelig gjennom en lang periode.

Nedrustning og ikke-spredning er noe av det viktigste på den internasjonale agendaen – egentlig alltid – men særlig nå og i årene som kommer. At dette tema er viktig og aktuelt, har ikke endret seg selv om mange av dagens kriger er såkalt asymmetriske.

Tvert imot ser vi hvordan bekymringen for spredning av kjernefysiske våpen påvirker den internasjonale situasjonen. Og vi ser hvordan det nettopp på dette området kan være grunn til å vente fremskritt i samarbeidet mellom Russland og Obamas administrasjon i USA.

Den forrige amerikanske administrasjonen satte merkelapp på Iran – som medlem av en ”ondskapens akse”. Og dette samtidig som landet er en sentral og uomtvistelig aktør i den samme regionen som nå er NATOs viktigste innsatsområde. Det er mye å være dypt kritisk til i Iran – fra manglende respekt for menneskerettighetene, til det løpende atomprogrammet og den rollen Teheran spiller i ulike regionale konflikter.

Men jeg er glad for at den nye administrasjonen i Washington nå åpner for å engasjere Iran. Det gjør ikke vårt land mindre kritisk. Men det er riktig å engasjere både Iran og Syria. Både for å håndtere atomprogrammet og for å bygge en mulig plattform for samarbeid der det kan være felles interesser. Og det har vi nettopp i Afghanistan.

Det politiske arbeidet for nedrustning og rustningskontroll skal bidra til å dempe frykt og bekymring. Og det skal bidra til å berolige. All usikkerheten omkring Irans hensikter – noe som lenge har preget forholdet mellom Iran og omverdenen, og som til dels utgjør bakgrunnen for planen om et rakettforsvar – det amerikanske programmet og NATOs supplerende tilsvar – ja, all den usikkerheten kan ikke vedvare. Også i en slik sammenheng vil fast dialog med Iran være viktig, i tillegg til videre drøftelser med Russland.

USAs og Russlands videre håndtering av missilforsvaret og en rekke relaterte spørsmål blir sentralt. Håndteringen av mulige trusler fra potensielt nye atomvåpenstater må være på dagsorden mellom Russland og USA. Begge stater har et ansvar for å hindre et nytt rustningskappløp.

Derfor er det også viktig å få CFE inn i et mer konstruktivt spor. Sammen med våre NATO-allierte jobber Norge for at Russland skal gjeninntre i CFE-avtalen. Slik at vi igjen kan få garantier for konvensjonell rustningskontroll og nedrustning i Europa, herunder i våre nærområder.

Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen – NPT som dette kalles – er en viktig begivenhet neste år. NPT-avtalen som ble underskrevet i 1968 var et historisk kompromiss. Takket være den har vi i en generasjon sluppet en ukontrollert vekst i antall atomvåpenstater. Men ofte glemmes det at gjennom NPT har atomvåpenstatene forpliktet seg til å skjære ned på sine arsenaler, som i dag teller om lag 25 000 atomvåpen.

I dette lys er det positivt at USA og Russland signaliserer vilje til å forhandle frem en ny bilateral avtale når START-avtalen går ut til høsten. Innenfor NATO, og sammen med land som tilhører andre grupperinger, vil Norge gjøre det vi kan for å oppnå en vellykket tilsynskonferanse for NPT neste år. Hovedmålet er å få gjenopprettet internasjonal enighet om styrking av NPT som et viktig skritt mot målet, som er og blir en kjernevåpenfri verden. Norge deltar også i arbeidet for å unngå at terroristgrupper får anledning til å skaffe seg atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen.

De siste ti årene har det vært liten bevegelse i internasjonale nedrustningsbestrebelser. Viktige unntak er derfor Minekonvensjonen og Klasevåpenkonvensjonen, som også et flertall av NATO-landene har sluttet seg til.

NATOs mål har lenge vært å oppnå sikkerhet på et lavest mulig rustningsnivå. Den omtalte CFE-avtalen, som ble inngått mellom NATO og den tidligere Warszawapakten, er et resultat av denne målsettingen. Men vi er fortsatt utålmodige, ikke minst på det kjernefysiske området.

Sommeren 2007 tok Norge og Tyskland initiativet til å styrke NATOs nedrustningsengasjement. Vi har fått bred tilslutning om dette i Alliansen. Det ble godt reflektert under NATO-toppmøtet i fjor, og det er viktig at dette nedfelles i det nye strategiske konseptet. Målet er å få til en forsterket presisering av at de kjernefysiske våpnenes plass i sikkerhetspolitikken må reduseres.

President Obama har inntatt en holdning som lover godt for NATO-samarbeidet. Ikke bare har han tatt til orde for kjernefysisk nedrustning, men under tiltredelsen siterte han ledere som forsto at makt alene ”ikke beskytter oss eller gir oss rett til å gjøre som vi vil”. Han viste til ”solide allianser og sterke overbevisninger” som et nødvendig supplement til ”raketter og stridsvogner.”

Dette er klokt og fremtidsrettet og nye toner fra USA, vår viktigste allierte. Amerikanske ledere har brukt tiden aktivt siden januar til å besøke og engasjere til debatt i NATO. Det er positivt. Og det gir oss europeere et eget ansvar til å følge opp.

I de siste årene og særlig i kjølvannet av ”11. september” har det vært mye snakk om Alliansens relevans. Tenk på dette – den historiske Artikkel 5 om én for alle – alle for én, som var garantien for europeiske land stilt overfor det store Sovjetunionen, med sterk vekt på at USA ville komme Europa til unnsetning. Den artikkelen er kommet til aktiv anvendelse én gang – og det var da supermakten selv, verdens eneste gjenværende som det het – ble angrepet, 11. september 2001.

I møtet med terrornettverkets baser i Afghanistan foretrakk USA å ikke mobilisere NATO-alliansen, ikke i første omgang. Det tok noe tid før NATO ble engasjert. I dag er Afghanistan Alliansens viktigste engasjement.

Veldig mye står på spill. Igjen får vi illustrert at ”langt” fra Norge er ”nært nok” i utenriks- og sikkerhetspolitisk forstand.

Jeg tror og håper at dette virker mindre merkelig på folk nå enn for fem år siden. For vi trenger forståelse for analysen som ligger til grunn for dette engasjementet.

Én ting er at dette har med vår egen sikkerhet å gjøre: At det var herfra gjerningsmennene bak de store terroranslagene ble trent og rekruttert. At Afghanistan som sammenbrutt stat truer oss også på andre måter. At det er herfra mye av heroinen som omsettes på gata i Oslo kommer fra. FNs sikkerhetsråd har gang på gang – enstemmig – fastslått at situasjonen i Afghanistan truer internasjonal stabilitet og sikkerhet.

Afghanistan illustrerer også hvor viktig det er at sammenhengen mellom utvikling og fred blir forstått og akseptert. Vi har vært vant til å lete etter årsaker til krig og konflikt. Nå leter vi like mye etter årsaker til og grunnlag for fred. Fredsbygging er en moderne tilnærming.

Men dette er ikke bare NATOs oppgave. Statsbygging var aldri NATOs spesialfelt. At FN og de sivile oppgavene som kapasitetsbygging og utviklingsdimensjonen kom så sent på banen i Afghanistan, vil bli stående som et historisk feilsteg.

Den tilsynelatende troen på at Afghanistan kunne vinnes militært slo feil. Nå er tilnærmingen en ganske annen. Vi får et fokus på hva som kreves for at afghanere kan styre Afghanistan; bygge et mer robust styresett og kraftig styrke landets kapasitet til å ivareta egen sikkerhet med eget politi og egen hær.

Igjen, NATO-landene kan ikke holdes ansvarlig for å løse alt dette. Og NATO får ufortjent mye av det som samlet sett er en berettiget kritikk. Men NATO-landene – som internasjonale aktører – kan ikke slippe unna kritikken. For det er landenes evne til den brede samordningen som har sviktet.

Den brede tilnærmingen – og den brede samordningen. Det er eksempel på en utfordring for vår tid som Alliansen ikke kan svare på alene. NATO må samarbeide stadig tettere med andre organisasjoner, ikke minst med FN, og EU, og mange flere. Og landene må stokke beina når de opptrer som bistandsaktører, ofte dårlig samkjørt og dårlig koordinert. Det er uvant og utfordrende å samkjøre organisasjoner, byråkratier og kulturer som ikke har tilstrekkelig tradisjon for det. Men det er avgjørende å lykkes.

Vi ser dette tydelig i praksis i Afghanistan. Også på dette området – altså evnen til å samkjøre, koordinere, forankre – vil trolig Afghanistan bli stående som et tidsskille i NATOs historie. Her trekkes nye lærdommer hver dag. Her settes gamle forestillinger på prøve. Særlig gjelder det synet på forholdet mellom sivil og militær innsats.

Forsvarssjef Sverre Diesen har med en litt uvant allegori karakterisert ISAFs rolle i Afghanistan som skjoldets og den sivile bistandens som sverdets. Det forteller noe om at den militære oppfatningen av hva som skal til for å oppnå fred har endret seg. Det forteller også at en slik måte å uttrykke ISAFs rolle på utfordrer vår tilvante oppfatning av hva som er offensivt og hva som er defensivt. Og det forteller noe om at vi aksepterer at den sivile innsatsen er et utgangspunkt og premissleverandør for den militære innsatsen.

Men jeg legger heller ikke skjul på at disse resonnementene også reiser en del dilemmaer eller spørsmål. Vi er i et nytt terreng. Skjoldet skal sørge for arbeidsro der hvor den avgjørende innsatsen skjer, den som skal vinne afghanerne for fredens sak, sverdets rolle, den sivile og politiske innsatsen.

Denne erkjennelsen preger i stigende grad også NATOs tilnærming. Fredens byggeklosser er skoler, helsestasjoner, veier og et rettsapparat og et politikorps alle kan ha tillit til. Korrupsjonsbekjempelse. Og ikke minst kapasitetsbygging til det politiske systemet i Afghanistan. For å skape rom for dette kreves vårt militære nærvær. Inntil afghanere kan overta ansvaret selv.

Med andre ord: Vårt engasjement vil vare. Det kan ikke datostemples. Vi kan alle være enige: Vi skal ikke stå med styrker i Afghanistan én dag lenger enn nødvendig. Men jobben er ikke gjort. Og vi gjør den heller ikke alene. Vi har gått inn etter et krystallklart vedtak fra FNs sikkerhetsråd. Vi har gått inn med allierte etter invitasjon fra afghanske myndigheter. Og vi skal en dag runde av oppdraget i ordnet opptreden sammen med de allierte – og i forståelse med afghanske myndigheter.

Vi gir vår brede støtte til FN. Men den oppgaven NATO er satt til å løse, den kan ikke FN overta. I alle fall ikke i dag. Oppdraget er for skarpt. FN har ikke kapasitet eller strukturer til å gjennomføre det.

Vi hadde trengt en flernasjonal sivil kommandostruktur, sa forsvarsjef Diesen for ett år siden fra denne talerstolen. Men han la til at det er urealistisk. Diesen har rett i behovet. For det er stort. Og det er det vi har ønsket å bidra til ved å gi FN en mye tydeligere koordinerende rolle.

Men her kommer et paradoks som vies lite oppmerksomhet: Mange av dem som ønsker sterkere samordning av det militære, som ønsker alt tydeligere plassert under én sentral militær kommando og som er sterkt kritisk til troppebidrag-yteres ulike forbehold; mange av dem avviser selv samordning og bedre samlet styring av den sivile innsatsen.

Det er i sannhet et paradoks. For jeg vet ærlig talt ikke hva som er mest alvorlig. 40 ulike stater med ulike bistandsstrategier – der så mye som 80 % av støtten går utenom afghanske kanaler og der det knapt kan gjøres regning for bruken av mellom en halv og en milliard dollar – det er saktens ikke noe kraftfullt bidrag til effektiv bistand.

Det vi i alle fall ser – når NATO-jubilanten nå runder 60 år – er hvordan Afghanistan viser at sikkerhetspolitikk også handler om utviklingspolitikk, statsbygging og demokratibygging. Og at alt dette er i høy grad relevant innsats for vår egen trygghet hjemme.

Det er positivt at det pågår en debatt om disse spørsmålene nå, slik det høver seg når demokratier søker en felles vei. Denne diskusjonen har Norge aktivt bidratt til å få i gang og den skyter fart nå etter presidentskiftet i USA. Det har vi fått klare signaler om, sist da visepresident Biden kom til NATOs råd tidligere i denne måneden for å drøfte strategien fremover i Afghanistan. Han ville ha innspill fra USAs allierte.

Selv snakket Biden om hvordan NATO kan engasjere sine motstandere i konstruktive forhandlinger. President Obama har gjort det samme. I dette tilfellet gjelder det moderate krefter innen Taliban. Dette forteller noe om vilje til nytenkning. Ikke at det er nytt at man må forhandle med fienden, for hvem skulle man ellers forhandle med? Det er i det minste ett fellestrekk ved alle kriger og konflikter: Før eller siden må man snakke med dem man kjemper mot. Man må finne et bord å sitte rundt. Dialog er derfor svært sjelden noen enkel vei. Det er de modiges vei.

Det man skal forhandle om i Afghanistan nå, er imidlertid ikke hvor demarkasjonslinjer skal trekkes og hvordan territorier skal deles. De avgjørende slag står andre steder enn på slagmarken.

Det har selvsagt store konsekvenser for NATOs rolle og funksjon. Og det er ikke primært NATO som skal forhandle. Det er afghanere som skal finne sammen med afghanere; de afghanere som kan bygge en felles plattform for at befolkningen sammen kan styre et demokratisk Afghanistan.

Kjære forsamling,

NATO forsvarer medlemslandenes territorier og interesser, men NATO forsvarer også våre ideer og verdier. På vårt eget kontinent har vi sett hvordan verdigrunnlaget som våre samfunn bygger på, utgjør veven eller bindingsverket for den stabilitet Europa opplever i dag.

I en situasjon der NATO engasjerer seg utenfor sitt eget territorium, er det viktig at vi slutter å snakke om våre verdier som ”vestlige”. Og de er ikke bare ”våre” heller. De er universelle. Respekt for de grunnleggende frihetsverdier er faktisk et krav vi kan stille til alle myndigheter, takket være FN.

Likevel er det slik at kulturer og kulturbaserte tradisjoner ikke lar seg endre i en fei. Det er også slik at alt godt ikke alltid trekker i én og samme retning. Derfor ligger det vanskelige realpolitiske avveininger og dilemmaer i spørsmålet om hvor høyt en allianse som NATO, i samarbeid med FN og andre organisasjoner, skal legge listen i sitt arbeid for å skape en bedre og sikrere situasjon for folk i Afghanistan og andre steder.

Det kan hende at spørsmålet bør stilles slik: I hvilken ende begynner vi? Vi vet hva målet er, og vi vil aldri oppgi det: Vi vil at alle mennesker skal ha frihet og de samme rettigheter overalt i verden. Men hvordan vi best når målet, kan diskuteres.

Selv er jeg ikke i tvil om at den beste ”reklamen” for demokrati og menneskerettigheter er kunnskaps- og velstandsutvikling. Bedre ideer, bedre forslag. Og vi må vise hvordan de virker. Det kan vi tilby.

Men vi må samtidig tilby tilstrekkelig sikkerhet til at de som vil, kan gripe nye muligheter. Det er en rolle for NATO, en allianse for vår tid.

Men det må gå en debatt om grenser, om hvor mye NATO kan og bør påta seg. Inntil midten av 1990-tallet sto den store striden om hvorvidt NATO skulle gå utenfor eget område – eller ”out of area”, som det het. Noen sa at NATO måtte gå ”out of area” eller ”out of business”. Nå er vi ”out of area”, men akkurat der strever vi med vår ”business”.

NATO kan ikke bli verdens politi. NATO må greie samspillet med de andre aktørene som kan bygge freden. I dagens globaliserte verden er dette krevende. Fysisk makt og overmakt er sjeldent det egnede redskap til varig fred, selv om vi ikke vil oppgi vår mulighet til å forsvare oss fysisk hvis vi er nødt til det.

Men med utgangspunkt i at vi vet at fred må bygges på mer enn fysisk makt, så møter vi nye utfordringer når vi skal definere strategien. For i vår tid har fjerne land og kulturer rykket oss så nær at vi veldig raskt møter grunnleggende verdispørsmål når vi skal snakke om fredsbygging.

Det store spørsmålet i Afghanistan vil før eller siden bli: Hva er et tilfredsstillende resultat av vår innsats? Når inntreffer en situasjon vi kan definere som ”god nok”? Når skal vi trekke oss ut?

USAs nye Afghanistan-strategi vil inneholde synspunkter på dette. Den vil innebære et bredere tilslag. Betydningen av det regionale perspektivet erkjennes i dag på en helt annen måte enn tidligere. Parallelt med, og som en konsekvens av dette, blir det også viktig å trekke nye land inn i forsøkene på å finne konstruktive løsninger. Russland, Kina og andre kan bidra. Det er fortjenestefullt at USA har foreslått å holde en bred konferanse om Afghanistan i FN-regi i forkant av NATOs toppmøte i neste uke. Der stiller også vi.

Det illustrerer at NATO er en del av løsningen, men heller ikke mer. Dermed skulle det også være klart at NATOs skjebne som allianse ikke kan knyttes så tett til utfallet i Afghanistan som det har vært hevdet.

NATO står eller faller ikke med innsatsen i Afghanistan. Men NATO har gått inn i den nye tid med dette engasjementet. Og vi har til hensikt å lykkes.

For 15 år siden var utfordringen en annen, og det er verdt å minne om under en markering at NATOs vei fra den kalde krigen til der Alliansen står i dag, går via Balkan.

Balkan-krigene på 1990-tallet gjorde det klart for Europa og USA at NATO både kunne og burde være mer enn allianse for forsvaret av vårt felles territorium. NATO var i Bosnia-Hercegovina i 1995 for første gang rede til å ta på seg oppdrag utenfor sitt kjerneområde.

Men kanskje enda viktigere enn selve operasjonene, var NATOs innsats for å integrere disse landene på Vest-Balkan i det påfølgende tiåret. I dag er Vest-Balkan på god vei fra å være en ”konsument” av sikkerhet til å bli en bidragsyter. Slovenia er allerede medlem, Kroatia og Albania er snart medlemmer, og de øvrige landene er i ulike stadier i sine integrasjonsprosesser. For noen uker siden opplyste Bosnia at landet er rede til å sende styrker til NATOs Afghanistan-operasjon. Tenk litt over det. Dette er ingen liten begivenhet for oss alle som husker 1990-tallets Bosnia.

Til slutt: NATO vil etter alt å dømme ikke bare få to nye medlemmer ved sitt 60-årsjubileum – Kroatia og Albania som nevnt – men Alliansen vil også få et ”nytt, gammelt” medlem: Frankrike kommer for fullt tilbake til den integrerte militærkommandoen etter mer enn 40 års fravær.

I Frankrike er dette på ingen måte ukontroversielt. Diskusjonens bølger om de egentlige årsaker til at president og regjering ønsker dette, går høyt. Symbolverdien av denne beslutningen er stor i Frankrike.

Det var general de Gaulle som trakk Frankrike ut. På den måten markerte han avstand til USA og demonstrerte en ”tredje vei” mellom blokkene. Helt til nå har hans arvtakere i fransk politikk opprettholdt forestillingen og ønsket om ”en multipolar verden” og ”det franske unntaket” – antagelig å forstå som unntaket fra regelen.

Om tilbakevendingen til Alliansens militære strukturer betyr at franske politikere har gitt opp denne tankegangen, kan diskutreres. Men det er interessant å merke seg at ett av president Sarkozys viktigste argumenter for å ta dette skrittet, er at han mener at de Gaulle i dag ville gjort det samme. Argumentet hans er å vise til det eneste som etter de Gaulles mening var gyldig grunnlag for politiske beslutninger: Realitetene.

I tråd med sin holdning til realitetene mente de Gaulle det eneste gyldige grunnlag for politiske holdningsendringer var at realitetene forandret seg.

Det har de definitivt gjort og de kommer til å fortsette å gjøre det. Poenget er: Tidene forandrer seg og verden er multipolar. Vi må forholde oss til det, og vi vil helst gjøre det i fellesskap, som kollektiv, som allianse, for vår tid.

Deres Majestet, kjære forsamling, takk for oppmerksomheten.