Appelsinpike uten smak

Det er flere ting som er bra med Eva Dahrs filmatisering av Jostein Gaarders suksessroman Appelsinpiken. Det er en visuell film med storslåtte naturskildringer, unge skuespillere som leverer godt og et ok lydspor.

Likevel har den etterlengtede Appelsinpiken endt opp som en middelmådig film, som slett ikke makter å begeistre like mye som den burde. Det hele virker, for å si det litt slemt, som et pust fra norsk film anno åttitallet. Det er stivt, konstruert, tamt og med et potensiale som ikke innfris.

Historien

Historien i Appelsinpiken handler kort fortalt om Georg (fint portrettert av Mikkel Bratt Silset) som på sin sekstenårsdag får noen mystiske brev fra en far som er død og som han bare husker fra fotoalbum. Brevene rommer beretningen om den mystiske appelsinpiken - som en dag for tyve år siden, plutselig dukket opp på trikken med en pose full av appelsiner.

Jakten på denne underlige skikkelsen går som en rød tråd i originalboken, og er en motor som driver handlingen frem. Og gjennom denne jakten blir Georg kjent med både sin far og seg selv.

Men der Jostein Gaarder klarte å fange publikum med sine fortellergrep, har overføringen til film blitt uengasjerende og selvhøytidelig. Filmen mangler mye av den dybden og varmen som oppleves i boken. Den pirker bare så vidt i en overflate, uten å komme ned i dybden. Den har også beveget seg et godt stykke fra originalen, ved å fokusere på en konstruert historie fra nåtiden om Georg og hans møte med en jente på fjellet.

Krevende overføring

Nå skal det sies at Gaarders bøker ikke akkurat er barnemat å overføre til lerretet. Gaarders univers består av mange dimensjoner og falsetter med store filosofiske tanker på det indre plan som utfordrer selv den beste regissør.

Det krever mer enn en time og ti minutter (filmens lengde - minus rulletekst, red. anm.) å foredle dette stoffet. Originalboken burde kunne gitt næring til mer enn det som kommer fram i filmatiseringen. Hvor er for eksempel alle de morsomme tankerekkene som hovedpersonens far gjør seg hver gang han møter den mystiske appelsinpiken? Alle ting han ser for seg, som er lett identifiserbare for alle som har vært forelsket. Dette kunne vært med å tilføre filmen både humor og varme.

Tidskoloritt

Handlingen i Appelsinpiken er lagt til tre tidsperioder med ti års mellomrom. Regissør Eva Dahr har ikke brydd seg nevneverdig med å skille mellom disse periodene - foruten om bruk av forskjellige fargetoner og nyanser.

For undertegnede opplevdes mye av illusjonen som brutt når 1988-utgaven av Oslo mangler alle de markante ingredienser slutten av åttitallet hadde å by på. Her er hårsveiser og klær moderne, bilene fra 2000-tallet og trikkene kjører timinuttersruter.

Det hele topper seg når Georgs far reiser til Sevilla og løper gjennom en tunnel med «2008» godt synlig tagget på veggen. Det er et fullstendig unødvendig irritasjonsmoment som lett burde kunne ha vært glattet over i redigeringsprosessen.

Det er ikke skuespillernes feil at Appelsinpiken har endt opp som en middelmådig film. Særlig appelsinpiken (Annie Dahr Nygaard) og skuespiller Harald Thompson Rosenstrøm (som Georgs pappa) har godt samspill og er et hyggelig nytt møte.