Med Fjeld til fjells

Dave Wilson, Jonas Fjeld og John Teer i USA.
Dave Wilson, Jonas Fjeld og John Teer i USA.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pJonas Fjeld og Chatham County Line spilte inn sitt nye album i de amerikanske Kentucky-fjellene.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Porch Jam før konserten.Porch Jam før konserten.

Da Jonas Fjeld og Chatham County Line skulle spille inn sin første ordentlige plate sammen falt de for det primitive, men ekte, oppe i fjellene. Et besøk til legendariske Studio B i Nashville fikset de derimot ikke.

I september i fjor var Jonas Fjeld og Chatham-gutta oppe i fjellene i Kentucky på et lite sted som heter Konnarock for å spille inn albumet «Brother Of Song». Innspillingen foregikk i en gammel nedlagt butikk, omgitt av de mest originale «mountain-boys» du kan tenke deg.

Uten mobildekning

Her var det verken mobildekning eller andre distraksjoner. De var ikke langt fra Bristol, der de første countryplatene vi kjenner ble spilt inn med blant annet The Carter Family. Fjelds betrodde lydmann Tor Magne Hallibakken trakk de multikablene de trengte til et rom der gutta satte seg i ring og spilte inn live i ett eneste opptak.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi traff noen utrolige folk der oppe. Folka, the appalachians som de kaller dem som kommer fra fjellet, er de som gjerne mangler tenner og spille en-strengs bass. Dette er «picnic med døden»-land, og her fant vi kjemien som tok oss et steg videre. Vi spilte inn 11 låter på fem dager i Konnarock, og i ettertid skulle jeg ønsket at vi hadde spilt inn hele albumet her. Men vi turte ikke gamble alt på ett kort, forteller Jonas Fjeld.

Chatham County Lines Dave Wilson har sin versjon av hvorfor det fungerte så optimalt i så skrudde omgivelser:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Et bands hemmelighet er at det er en stor gutteklubb. Uten telefon og damer kunne vi gjenoppleve guttedrømmen oppe i fjellene. Jeg har en onkel som har en jakthytte. Det er det samme. Klart han drar opp dit for å være gutt igjen. For de fleste band handler det om en følelse av noe. Bare spør Neil Young og Crazy Horse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Bare du har en god mikrofon og et godt rom trenger du ikke mer. Ingen vegger som skiller oss. Ingen hodetelefoner. Kun oss i en ring hvor vi sang rett inn som om vi var på scenen. Jeg har drømt om å spille inn på denne måten i mange år. Det er klart det kommer noe overhøring inn på opptakene, et eller annet du kan høre et og annet sted bak der, men hva faen gjør det? Det låt fantastisk, og det var ikke noe dødt og sterilt vi ville lage, kommer det barskt fra den vanligvis litt beskjedne drammenseren.

Elvis' mikrofon

En drammenser som er ganske amerikansk til sinns...En drammenser som er ganske amerikansk til sinns...

Etter oppholdet i fjellene reiste de videre til legendariske Studio B i Nashville, der alle de store artistene spilte inn countryplatene sine på 1950- og 60-tallet. Fjeld benyttet de samme mikrofonene som Elvis Presley og Jim Reeves brukte, og Bil Vorndyk, som har jobbet med Alison Krauss, var teknikeren som fikk lov til å operere det gamle fredete utstyret. I dag er dette et museum som aldri brukes til plateinnspillinger, men selv om de fikk en sjelden tillatelse til å spille inn på hellig grunn så utløstes ikke den magien Fjeld hadde håpet på.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Vi spilte inn fire låter på en dag, men måtte sitte i båser og bak vegger hver for oss og fikk ikke den samme kjemien vi hadde i fjellene. Derfor kom ingen av opptakene herfra med på plata. Det ble bedre da vi dro til Ashville i North Carolina for de siste innspillingene. I et studio i en gammel kirke satt vi igjen i en ring og følelsen kom tilbake, forteller Fjeld.

Her fikk de besøk av Chathams gode kompis Zeke fra Tift Merritts band.

- Zeke var også gjest på «Amerikabesøk». Han har den trommegrooven som er like tilbakelent og riktig som J.J. Cale. En herlig «field-drummer» som passer perfekt, skyter Dave Wilson inn.