svensk:Larm

Joel Alme gir deg lyst til å brøle.
Joel Alme gir deg lyst til å brøle.
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pSvenskene overbeviste på årets by:Larm.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi enkelte i musikkavdelingen mener at jeg ble født med et svenskt pass i hånda, puttet jeg mitt hjemmestrikkede svenske flagg i sekken og vandret i retning av byen og larmen.

På det fine røde programmet med bilde av en het tjej på forsiden, hadde jeg på forhånd satt ring rundt følgende svenske artister: Frida Hyvönen, Joel Alme, Titiyo, Fatboy og Maia Hirasawa.

At det kredible svenske musikkbladet Sonic, som jeg oppbevarer under sengen, hadde funnet plass til de tre førstnevnte på henholdsvis tredje, sjette og ellevte plass da fjoråret ble lukket for godt, hadde ingen påvirkning på mitt upåvirkelige sinn da valgene ble tatt.

Girlpower

Forventningene var med andre ord skyhøye da jeg omringet av snø, slaps og fulle folk, nærmet meg Folkets Hus i sentrum av Oslo. Jeg sendte Einar Gerhardsen en varm tanke før jeg tømte tanken og entret en middels stor sal fylt opp med stoler og bilder av Jokke på veggene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Her kommer svenskene, tenkte jeg i det en vakker og høyreist kvinne iført et kort leopardskinnskjørt satte seg ved pianoet. Til høyre for pianoet, på et platå høyt hevet over almuen, satt piken med trommestikkene i utgangsposisjon, mens den tredje jenta i trioen, satt klar på bakkenivå bevæpnet med bass og cello.

Girlpower og ikke en jævla gitar i sikte.

I løpet av cirka 26 minutter hadde Frida feid (jada, hun elsker feiere) all tvil til side. Ved hjelp av en nydelig stemme, personlig utstråling og noen låter som fortjener alle medaljene de har fått så langt, viste hun på elegant vis at hun er flere hestehoder (jada, hun elsker hester) foran sine konkurrenter i det kalde nord.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha blitt servert suverene versjoner av erotisk ladede «Dirty Dancing», «Scandinavian Blonde», «Enemy Within» og «Science», slo det meg at neste kvinne på lista, Maia Hirasawa, hadde et problem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vekker begeistring

En halv time etter Fridas maktdemonstrasjon entret Maia scenen i en pikeaktig grønn kjole som umiddelbart fikk meg til å tenke på Marit Larsen. En assosiasjon som skulle vise seg ikke å være så helgæern. For Maia Hirasawa lager popmusikk som det er vanskelig ikke å like. Akkurat som hennes venninne i Hello Saferide, Annika Norlin.

Samspillet mellom Maia, som hoppet fram og tilbake mellom kassegitaren og pianoet, og hennes musikalske venninne, som for det meste trykket ned tangenter og bidro med vakker vokal, fungerte utmerket. Grabben til høyre, som lekte seg på saksofon og klarinett, var også sterkt delaktig i at låtene fikk ekstra luft under vingene.

I hjemlandet er Maia en hit, hennes debutalbum «Though, I’m Just Me», med den smittende singelen, «And I Found This Boy», har fått svenske kritikere til å hente fram de fineste ordene i boka. Fortjent nok, for Maia viser fra scenen at hun vet å snekre låter som har kommet for å bli. Som for eksempel nydelige «Gothenburg», «South Again» og «Hush Now(?)», de to siste framført for første gang denne kvelden, om vi skal ta henne på ordet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også «Still Do», som handler om å miste noen som står en nær, fremført alene på kassegitar av jenta i grønt, gjorde solid inntrykk på en litt sliten musikkjournalist som konkluderte med at Maia har alle forutsetningene for å begeistre det norske folk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neste stoppested: Dagbladteltet sentralt beliggende på Youngstorget som hadde fått æren av å presentre Göteborgs nye Håkan Hellström, Joel Alme, med fortid i Hästpojken og Spring In Paris.

Begynte nesten å brøle

Fordi Joels flotte debutalbum fra i fjor, «A Master Of Ceremonies», er overlesset med deilige strykere, forventet jeg å bli møtt av en scene fullstappet av strykeinstrumenter. Men nei, da. Ut på scenen kom en ung utgave av Bruce Springsteen i kortermet t-skjorte med gitaren heist opp på maven (tenk Jonathan Richman) omringet av en gitarist, en bassist, en keyboardist og to karer på blåsere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og gjett om gjengen blåste meg av banen. Det sa liksom bare pang, og vips dukket, foruten Richman og Springsteen, artister som Dexys Midnight Runners og Southside Johnny fram på netthinnen. Artister som har vandret rundt i mitt hode i snart 30 år.

Ikke akkurat tight, tidvis litt rølpete, men fór en energi, for en nerve! Joel og gjengen klarte kunststykket å fremstå enda bedre live enn på plate. Da en publikummer brølte: aaaahhh, responderte Joel med å fortelle at også han hadde følt det sånn hele livet. Og da var det like før også jeg begynte å brøle.

«The Queens Corner», «Always On My Mind», «She Used To Be Saved» og «The Seven Islands» traff meg så hardt at jeg et lite øyeblikk trodde jeg var på et vekkelsesmøte. Og kanskje var det nettopp det jeg var?

Etter at hullene i Dagladteltet ble større og større, beveget jeg meg til den store scenen på motsatt side for å oppleve Titiyo som har mottatt en rekke panegyriske anmeldelser i hjemlandet for sitt nye album «Hidden».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sjelden kost

Titiyo har sikkert vært bedre, men hennes fantastiske stemme kombinert med bandets enkle og tidvis mekaniske grep, ga de uttrykksfulle låtene et særpreg som ikke lett lar seg beskrive ved hjelp av ord.

Det første som slo meg er at dette er en moderne form for soul, men fordi Titiyo fyller ut lydbildet ved hjelp av et busslass med synther, går tanken også i retning 80-tallets maskinpregede musikalske estetikk. Det føles som om Titiyo på en og samme tid sveiser sammen fortid, nåtid og framtid. Noe som er sjelden kost.

Men først og fremst er det vakkert og effektfullt. Noe låter som «Stumble To Fall» og «Longing For Lullabies» er gode eksempler på. Det er bare å glede seg til at skiva ramler ned i postkassa.

Siste stasjon var Rockefeller og det seksmanns store bandet Fatboy som skaper musikk i grenselandet Elvis Presley, Roy Orbison og Chris Isaack. Vi snakker ståbass, trommer, to gitarer og pedalsteel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uvanlig god nese?

Etter flere timer i horisontalen kjente jeg at motivasjonen var heller laber. Jeg hadde liten tro på at de litt eldre herrene som entret scenen kunne få meg på tå hev igjen . Men da vokalist Thomas Pareigis åpnet kjeften skjønte jeg at kvelden ennå var ung.

Herregud, for en røst. Herregud, for en vitamininnsprøytning. Kveldens tighteste band jekket meg opp minst to hakk, og med låter som «Springtime» og «In My Bones», sistnevnte med nydelig mandolin, fikk de salen til å koke.

Midtveis inn i fenomenale «Dark City Sky», var det bare å konstatere at jeg enten har en uvanlig god nese eller at jeg rett og slett hadde hatt griseflaks. For alle artistene jeg satte en rød ring rundt før jeg beveget meg ned mot byen og larmen hadde innfridd.

Og på tirsdag kommer Eldkvarn til byen…….