AC/DC med vokalist Brian Johnson og gitarist Angus Young hadde onsdag valgt Telenor Arena på Fornebu som første stopp i Europa under deres «Black Ice World Tour». (Foto: Sara Johannessen, Scanpix)
KONSERT: AC/DC, Telenor Arena, Fornebu - onsdag 18. februar 2008AC/DC sprengte ny arena
<pAngus Young & Co stripper rocken ned til akkurat det den skal være på konserter: Beinhard og ultraharry.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
AC/DC
Australsk band som ble dannet i 1973. Startet av brødrene Malcolm og Angus Young og med Bon Scott som vokalist frem til han døde 19. februar 1980. Geordie-mannen Brian Johnson overtok som frontfigur. Bandet hentet navnet fra baksiden av Young-søsterens symaskin og har solgt nesten 70 millioner album bare i USA.
Den nye konserthallen Telenor Arena ble virkelig rystet i sine grunnvoller da et av rockens tøffeste band besøkte Norge i går kveld. Der andre hardrockband får publikum til å bringe frem lighterne i smektende ballader, kjører AC/DC fullt øs i nesten to timer.
Slik har bandet kjørt på i over 30 år, uten å bry seg om verken vekt eller hårsveis. Gitarist Angus Youngs skoleuniform, som er bandets ultimate varemerke, er fortsatt svært slitesterk, selv om han har passert de 50.
23 000 mennesker hadde tatt turen til åpningskonserten på fotballarenaen. (Foto: Sara Johannessen, Scanpix)
Og når Angus tar av seg lua, ser vi virkelig at det er gått noen år siden han puttet den på første gang. Men riffene sitter og publikum bryr seg ikke. De er kommet for å høre alle klassikerne og blir overhodet ikke skuffet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenImidlertid starter det noe tregt, med «Rock'n' Roll Train» fra den nyeste platen «Black Ice». Den sitter slett ikke som støpt, og det som bekymrer er lyden. Nye Telenor Arena er diger og firkantet (plass til 23.000) og fra der vi sitter nede på venstresiden høres det nokså grøtete ut.
Men det er fort glemt når bandet disker opp med klassikeren «Back In Black» før det er gått 15 minutter. Og det er kanskje det som virkelig er styrken til AC/DC. De synes å forstå at det ikke bare er å levere riff og drønn fra hvilken som helst plate å få publikum engasjert. Innimellom putter de inn de nye låtene, men det er spesielt 70-talls-stoffet som er bærebjelkene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI starten hadde de da også en annen frontfigur (Bon Scott som døde 19. februar 1980, for nøyaktig 29 år siden). For vokalist Brian Johnson har det naturlig nok vært en utfordring å forvalte arven. Albumet han debuterte på, «Back In Black», var en kjempestart og bandets kommersielt største suksess til nå (22 millioner solgte eksemplarer bare i USA). Men etter det har det gått nedover med kvaliteten på albumene.
Artikkelen fortsetter under annonsenEr det noe bandet lider litt under, er det en virkelig karismatisk frontfigur. Jo mer Brian Johnson vrikker, grynter og vræler, dess mer ironisk virker bandet.
Men for AC/DC og publikum er det helt i orden. Det aller meste dreier seg om humor og underholdning: De rødblinkende djevelhornene på publikum, den oppblåsbare kjempedukken Rosie som stepper takten under « Whole Lotta Rosie», dommedagsklokkene under «Hells Bells» og kanonene som drønner under «For Those About To Rock», alt bidrar til et glitrende show.
Da jeg så bandet innendørs på Wembley Arena i 1988, var ingrediensene de samme. Til og med strippeshowet til gitarist Angus Young var til forveksling likt. Og det er Angus som virkelig bærer bandet hele veien.
Med sine merkelige munnbevegelser, kjappe fingre og enorme energi fyker gitaristen kontinuerlig frem og tilbake på scenen. Hans eldre bror Malcolm står trygt plassert som anker og sørger for at bandet drives konstant fremover sammen med trommeslager Phil Rudd og bassist Cliff Williams. Angus spiller på alt han har. Han drar Chuck Berrys «duck walk» et utall ganger og avslutter settet med en fem minutters gitarsolo som virkelig utfordrer ørevoksen.
Det doble ekstranummeret «Highway To Hell» og «For Those About To Rock» setter et drønnende punktum. Publikum har fått alt de har bedt om.
