Pitt i revers

Pitt i revers
Pitt i revers
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pHistorien om Benjamin Button er unik og visuelt spennende - men også litt for lang.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Året er 1918 og stedet New Orleans. Mens Amerika jubler over at første verdenskrig endelig er over, dør en kvinne i barsel etter å ha født en baby som ikke ligner grisen.

Stikk i strid mot all naturfaglære er den nyfødte en skrukkete olding, som etter hvert skal vokse opp til å bli en ganske ualminnelig mann hvis liv er reversert med en biologisk klokke som tikker motsatt.

Dette er utgangspunktet for den påkostede storfilmen om Benjamin Button, en film som for øvrig er nominert til hele 13 Oscar, blant annet for beste film, beste regi (David Fincher) og beste mannlige hovedrolle (Brad Pitt).

Og det starter strålende, med en ung-gammel Brad Pitt som vokser opp på gamlehjem, kjører rundt i rullestol og stadig blir tilskuer til at vennene dør av alderdom rundt seg. Han er bare syv år - men som han selv sier det: «I look a lot older».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er omtrent på denne tiden han også introduseres for det som skal bli hans livslange kjærlighet, Daisy Fuller (i voksen alder spilt av Cate Blanchett) som i antall år på jorden er jevngammel med Benjamin Button. Livene til de to krysses flere ganger, og i forskjellige stadier av livet. Men det er først midtveis i livet at de er i takt. Kjærlighetshistorien er sart, sånn nogenlunde engasjerende, og selvsagt dømt til å ende på utradisjonelt vis.

Nokså troverdig

Det er fristende å regne på den fysiske alderen til skuespillerne i de forskjellige fasene av livet hvor vi møter dem. Og i det store og det hele skal kostyme- og sminkeavdelingen ha klapp på skulderen for en fremragende jobb. Særlig de første årene til Benjamin Button er fabelaktig fremstilt. Og mange pikehjerter vil nok også glede seg over å se Brad Pitt som troverdig tyveåring mot slutten av filmen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Også Cate Blanchett er troverdig i alderne som spenner fra 20 til 60. Men hun slutter å være Cate Blanchett straks hun tar på seg gammeldame-masken. Da blir hun en annen person.

Dveles for lenge

Filmen er løst basert på en historie skrevet på 1920-tallet av F. Scott Fitzgerald. Men der den opprinnelige historien var kort (på knappe 50 sider), føles dessverre «Den fantastiske historien om Benjamin Button» for lang. Jovisst er det en flott og unik historie, men det dveles for lenge med flere av scenene uten at det virker motivert. Filmen forsvarer rett og slett ikke en lengde på nesten tre timer.

At rammene til «nåtiden» er lagt til New Orleans like før orkanen Katrina slår til med full styrke virker også bare meningsløst og forstyrrende.

Det er lett å begynne å fabulere omkring meningen med livet og hvor fort det egentlig kan gå fra det starter til det er over etter å ha sett Benjamin Button. Det er vel litt av poenget med filmen, uten at de melankolske tankene føles særlig nye av den grunn.

Alt i alt er historien om Benjamin Button et velspilt og storslått drama i en svært visuell innpakning. Men heeelt fantastisk er det ikke.

Vi ender opp på en svak femmer.