På taket av London

The Beatles' aller siste konsert fant sted på et tak på et forretningsbygg midt i tjukkeste London for 40 år siden: 30. januar 1969. Foto: promo
The Beatles' aller siste konsert fant sted på et tak på et forretningsbygg midt i tjukkeste London for 40 år siden: 30. januar 1969. Foto: promo
Artikkelen fortsetter under annonsen

<p40 år siden The Beatles spilte sin siste konsert.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
LINKER/Beatleology

«Get Back» er stor kilde for dem som er interessert i The Beatles. Alle lydrullene med opptak fra filmkameraene ble stjålet tidlig på 1970-tallet og dermed kom dette i sirkulasjon blant samlere både på LP og CD.

Fildeling har gjort det mulig for alle å laste ned disse opptakene. En kjapt søk på for eksempel piratebay viser et stort antall treff. Ulovlige opptak, men du verden hvilken historisk interesse det har.

Her er en annen hjemmeside som har tatt for seg alle opptakene fra januar 1969: Den gir bakgrunnen for hver sang de spilte inn med linker til blant annet YouTube. Interessant lesning for enhver beatleologist.

Er du virkelig nerd? «Recording The Beatles» tar for seg alt opptaksutstyret de brukte for å lage platene sine. 700 sider med teknisk dokumentasjon og flotte bilder.

Sjekk også:
Get Back studioversjon
Jamming i studio
Two of us fra Let it be naked

LES MER:

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

På formiddagen 30. januar 1969 lød det høy musikk fra taket av et forretningsbygg i London. Trafikken stoppet opp og kaoset ble utløst.

I de neste 30 minuttene ble det holdt en konsert som skulle vise seg å bli en verdensbegivenhet. Det var The Beatles' aller siste opptreden.

I dag er det altså nøyaktig 40 år siden den berømte konserten og vi skal ta lite tilbakeblikk på hva som skjedde.

«Let It Be» (Apple, 1970)«Let It Be» (Apple, 1970)

De lot ikke dagene vente på seg, The Beatles. Allerede 2. januar 1969 hadde Paul McCartney samlet troppene til det som skulle bli en av de vanskeligste periodene til bandet. Prosjektet het «Get Back», og her skulle det lages ny musikk i det nye året.

Ideen var ikke helt borte vekk. Tanken var at de skulle skrive og øve inn nye sanger i studio. Det hele skulle munne ut i en konsert, et slags comeback - et «Get Back». Alt skulle filmes og dokumenteres og verden skulle få se et revitalisert Beatles - nakent og enkelt. «As nature intended», som Paul McCartney formulerte det.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Everybody had a hard year

Drivkraften bak «Get Back»-prosjektet var Paul McCartney. Han hadde, gjennom Apple Films hyret inn et helt filmcrew med regissør Michael Lindsey-Hogg i spissen og filmingen startet i Twickenham Filmstudios nord i London.

Det viste seg ganske snart at et stort og kaldt filmstudio ikke var den helt rette rammen for å få resten av gruppa i stemning. John Lennon virket rett og slett uinteressert. Grunnene var nok flere. Han hadde funnet Yoko og de var uadskillelige. Dette irriterte de andre, og når hun i tillegg blandet seg inn musikalsk, var begeret nådd...

En annen sak var at han følte at Paul dominerte vel mye. Det var nesten som de andre ble backingbandet hans.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De startet opptakene allerede fra morgenen av og som Lennon uttrykte det: «Du kan ikke lage musikk klokka ni om morgenen med et filmcrew rundt ørene som filmer deg hele tiden...».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I, me, mine

George Harrison hadde hele vinteren søkt andre miljøer. Sammen med Bob Dylan og The Band hadde han opplevd gode tider. Han hadde også utviklet seg som komponist og hadde laget et knippe solide sanger. Det var bare smertefullt å komme tilbake til London og «the winter of discontent».

Alle var opptatt av seg og sitt og ingen var interessert i å spille inn låtene hans. Han ble stadig «plukket på» av en sjefete Paul McCartney som skulle vise han hvordan han skulle spille. Sånt blir det krangling av.

Ringo prøvde så godt han kunne å holde humøret oppe, men vi ser det på filmopptakene: Det er ingen lykkelig trommeslager som holder takten i bandet.

Det gikk som det måtte gå: Etter 14 dager hadde George Harrison fått nok. Det som utløser det hele, er at Lennon fullstendig ignorerer låtene hans. Sologitaristen i The Beatles forlater Twickenham og erklærer at han slutter i gruppen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Magiske Alex

Harrisons avgang utløser et krisemøte. Lennon spør om de ikke kan få Clapton til å erstatte Harrison, men ideen blir ignorert av de andre. De bestemmer seg likevel for å forlate Twickenham og fortsette i det nye studioet i Apple-bygningen i Savile Row nummer 3.

The Beatles var som magneter på merkelige mennesker. Den merkeligste av dem alle var muligens «Magic Alex». Alex Mardas var greker og ansatt som sjef i Apple Electronics. Han skulle bygge et nytt og fantastisk studio til bandet. Det skulle ha 72 spor (mot datidens åtte spor), usynlige lydskillevegger og alskens nye moderne oppfinnelser. Naive som de var, trodde de at Alex kunne utføre det umulige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rigger seg til på taket. Foto: promoRigger seg til på taket. Foto: promo

Studioet som «Magic Alex» bygde i kjelleren av Apple-hovedkvarteret var teknisk sett en katastrofe. De måtte låne gammelt opptaksutstyr fra EMI Studio i Abbey Road for i det hele tatt å kunne fullføre prosjektet. Men det var en fordel: Studioet var, i motsetning til Twickenham, både koselig og intimt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den femte Beatle

22. januar var de på plass igjen med ambisjoner om å fullføre prosjektet. George Harrison var overtalt til å bli med igjen, men han kom ikke alene. Harrison hadde gode erfaringer med å trekke inn musikere utenfra. Det hadde fungert godt året før da de kranglet seg gjennom «The Beatles» (eller «White Album» som det kanskje er mest kjent som) og Eric Clapton reddet situasjonen.

Denne gangen var det Billy Preston som fungerte som både katalysator og smøreolje. Billy var en gammel kjenning. De hadde truffet ham så tidlig som i 1962, da han turnerte sammen med Little Richard i Hamburg. På mange måter reddet Billy prosjektet og mange regner ham som den femte Beatle.

Herfra og ut var stemningen mye bedre i studio. De spilte inn en masse låter til det nye albumet og her så også nye låter dagens lys. Sanger som skulle dukke opp på «Abbey Road»-albumet og soloplater langt utover på 70 tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«The Long And Winding Road»

Det ble etter hvert klart at det ikke ble noe av den store konserten. Det hadde vært snakk om både et stort amfi i Hellas, Roundhouse i London og en stor luksusdamper. Lennon hadde, i et anfall av galgenhumor, foreslått at de like gjerne kunne legge konserten til et galehus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«On The Rooftop (The Famous Last Concert, 30 Jan. 1969)»«On The Rooftop (The Famous Last Concert, 30 Jan. 1969)»

Da var det en som foreslo: «Hvorfor kan vi ikke holde konserten på taket? Det er bare å strekke kabler og sette opp mikrofoner og instrumenter». George Harrison, som var mest mot konserten, var med på notene: «OK, jeg skal spille på showet deres!».

«Get Back»

30. januar 1969 var en kjølig dag i London. Det blåste på toppen av Savile Row nummer 3. Teknikere hadde båret opp trommer og forsterkere. Mikrofoner og stativer var rigget, og alt var på plass for det som skulle bli den aller siste konserten med The Beatles.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Turen fra kjelleren og opp til dagslyset på toppen var ikke slik som konsertene fire år tidligere. Ingen hylende fans og masende presse. Her var bare trafikkstøy fra gaten under. Noen av de nærmeste vennene deres og bekjente var invitert - rundt 20 mennesker.

The Beatles rigget seg til med gitarer og trommer, og Billy Preston satt klar ved pianoet. Så begynte de å spille.

«Get Back», en artig countryrocker med litt tvetydig tekst, slo an tonen. Umiddelbart stoppet trafikken opp i gaten under. Folk løp på kryss og tvers for å få med seg hva som skjedde. Gamle menn klatret opp stiger langs husvegger for å komme seg opp på nærmeste tak og jenter nede på gaten kikket opp mot taket der lyden kom fra. Det ble fort klart at det var The Beatles som spilte.

Låtene fungerte: «Get Back», «I've Got A Feeling», «Dig A Pony» og «Don't Let Me Down» ble fremført med fynd og klem. Ringo, i rød regnjakke, smilte fornøyd og opplevde at det fungerte. Alle gjorde jobben sin og filmcrewet fikk sine bilder og lydmennene i kjelleren sine lydopptak. Den lille skaren av publikum jublet. Det var en kort og magisk stund.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra konserten på taket

I've got a feeling

Produserte det aller siste Beatles-albumet. Foto: promoProduserte det aller siste Beatles-albumet. Foto: promo

Noen hadde ringt politiet. Bråket hadde stoppet trafikken og det heller snobbete miljøet i Savile Row hadde sett seg lei på trafikkork og kaos. Alle innså at dette kunne bli en fantastisk slutt på filmen: The Beatles arrestert og ført bort av politiet på grunn av en konsert!

Men slik ble det ikke. Politimennene banket forsiktig på døren og spurte om de kunne avslutte konserten. De spilte et par låter til og avsluttet med en forrykende versjon av «Get Back», hvor Paul på slutten improviserte rundt dette med politi og arrestasjon.

Da siste tone klinger ut avslutter Lennon med disse ordene: «I'd like to thank you on behalf of the group and ourselves and I hope we passed the audition». Seansen var over og The Beatles skulle aldri mer spille for et publikum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Spector

Det gikk lang tid før noen orket å se eller høre på materialet de hadde spilt inn.
Produsent Glyn Johns fikk i oppgave å mikse låtene. Han leverte masteren til LP-en «Get Back» som aldri ble offentlig utgitt.

Høsten 1969 overlot John Lennon tapene til produsenten Phil Spector, kjent for sin «Wall of Sound». Spector gikk løs på opptakene med hammer og meisel. Han fikk arrangert låtene for blås, kor og stryk. En av låtene ble spilt inn på nytt, og Ringo måtte legge på nye trommer her og der.

Resultatet ble albumet «Let It Be». Her er resultatet polert og pyntet på etter alle kunstens regler. Det var sangen «The Long And Winding Road» som skapte størst reaksjon innen gruppa. Da McCartney hørte resultatet forlangte han koret fjernet og stryk og blås mikset ned i volum. Men ingen ville høre på han. For første gang opplevde McCartney at han mistet den kunsteriske kontrollen over sine egne sanger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

On our way home

«Let It Be... Naked» (EMI/Capitol, 2003)«Let It Be... Naked» (EMI/Capitol, 2003)

Det hele toppet seg da det nærmet seg utgivelsesdato for filmen og albumet. McCartney hadde fått satt utgivelsesdato til sin nye soloplate til 10. april 1970. De andre ville at han skulle flytte den til senere, men McCartney nektet. Det ble bråk og det hele endte med at han kjeppjaget Ringo som var sendt ut av de andre for å megle.

I mai 1970 kom «Let It Be»-filmen og plata. Den gikk verden over, og mottagelsen var blandet. Her fikk man se gruppa spille, diskutere og krangle. Her var det både god musikk og ustrukturert jamming. Høydepunktet var nok konserten på taket og noen av studioopptakene som viser gruppa fra sin absolutt beste side. Plata ble gruppas siste skikkelige utgivelse.

«Let It Be... Naked»

I 2003 ble «Let It Be» mikset på nytt. Her ble Spectors arrangementer lagt til side. Tanken fra EMI var å føre opptakene tilbake til utgangspunktet - nakent og upolert. Men klarte de å gjøre det bedre? Meningene om det er delte. Men en kan høre flere av sangene som de originalt var ment og det er mer enn interessant.