Ekteskapets yttergrense

«Gather» spås å blir det nye mote-uttrykket blant filmfans etter at Kate Winslet brukte det i sin takketale da hun mottok en Golden Globe for sin innsats i denne filmen. For de som ikke har sett klippet på tv eller på You Tube fremførte Kate Winslet en svært overveldet takketale på Golden Globe-utdelingen denne uken. Med fem Oscar-nominasjoner bak seg var kanskje den største overraskelsen hvor overrasket skuespilleren selv ble over å vinne.

«Revolutionary Road» er et ekstraoridnært filmsamarbeid. Leonardo Di Caprio og Kate Winslet spiller mot hverandre for første gang siden «Titanic». Som regissør har de «American Beauty»-skaperen Sam Mendes og temaet er et Mendes kjenner godt; klaustrofobisk familieliv i forstaden. I tillegg er altså Sam Mendes og Kate Winslet gift, og det kunne jo blitt enten veldig kleint eller veldig bra når Mendes da skal instruere Leonado Di Caprio i å kysse sin kone.

Winslet og DiCaprio skyver hverandre til ytterpunktene av en slags menneskelig tålegrense

Fra spøk til seriøs filmkritikk, fordi «Revolutionary Road» fortjener det virkelig. Filmen er basert på boken ved samme navn av Richard Yates og handler om ekteparet Wheeler som flytter inn i et idyllisk lite hus i forstaden. Hodeløst har de kastet seg inn i livet som forventes av dem og en dag finner de seg selv sittende i sitt pene lille hus, med to barn, April er husmor og Frank har verdens kjedeligste jobb. De føler seg fanget og lurt. Det konforme ideallivet gir dem en tomhetsfølelse som ikke er til å bære.

Sam Mendes begynte sin karriere som regissør innen teater, og i «Revolutionary Road» bruker han sine beste egenskaper som teaterregissør på filmmediet. I sentrum står paret Wheeler og kameraet kretser rundt de to som spotlighten på en teaterscene. Det er et nært ekteskapelig drama på linje med «Hvem er redd for Virginia Woolf» og «Katt på hett blikktak». Det meste rundt de to hovedpersonene virker falskt og litt rart, som kulissene i et liv der hovedpersonene ikke hører hjemme.

Når det fungerer så godt som det gjør er det på grunn av Kate Winslet og Leonardo DiCaprios kapable skuespillerprestasjoner. Vi har sett dette paret forelske seg før, men denne gangen setter kjærligheten virkelig på prøve, og det er en langt mørk affære. Fordelen ved at disse skuespillerne har spilt mot hverandre før er at det er så trygge på hverandre at de våger å utfordre hverandre. Dette er i høyeste grad skuespillernes film. Winslet og DiCaprio skyver hverandre til ytterpunktene av en slags menneskelig tålegrense og det er både fascinerende og skremmende å observere.

Winslet er briljant som den skarpe viljesterke kvinnen som baker bursdagskaker og knytter forkledet rundt livet samtidig som hun tviholder på sin egen identitet. I skuespillet hennes ligger både styrke maktesløshet. Nyansene og følelsene i spillet mellom de to er klare og tydelige.

I en birolle gjør Michael Shannon er glimrende rolle som eiendomsmeglerens psykisk syke sønn. Mitt i den falske 50-talls idyllen er han den eneste som tør å si sannheten. Han får meg til å tenke på JD Salinger med sin henglslete holdning og ulykkelige ærlighet. En tid er han ekteparet Wheelers sterkeste allierte.

Bare slutten av filmen skuffer. Inntil da har de vært en mentalt og følelsesmessig opprivende film, en brutal ommøblering av et pent 50-talls hjem, men slutten kunne neppe vært mer konvensjonell.