Verken konger eller dronninger

Årets første hype er her og som vanlig er det hele iscenesatt av Dagbladets musikkredaksjon. Oppskriften er som følger: finn et band, helst norsk, og plasser det over skyene minst to uker før annonsert plateslipp.

I år er det I Was A King som har fått gleden (?) av å blitt hyllet og genierklært. This is it, må vite. Karakter? Terningskast 6. Overskrift? Til himmels på en halvtime.

Himmelen er sikkert et fint sted å være, men jeg er neimen ikke sikker på om Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedal ville trives så godt der all den tid det mye omtalte stedet er og blir en konstruksjon. Akkurat som Dagbladets anmeldelse. Det kan nemlig virke som om avisas dyktige anmelder Sven Ove Bakke i sin iver etter å skrive en språkmessig glimrende anmeldelse, fanges av sitt eget språk. Hans litterære ambisjoner blender ganske enkelt for hans kritiske sans. Tenker jeg etter å ha hørt I Was A King minst 10 ganger.

Men altså.

I Was A Kings debutalbum er en fin liten sak som titt og ofte sjarmerer med sine korte og tidvis svært fengende låter. Men når bandet tillater seg å runde av det som potensielt sett kunne blitt en liten pop-perle nesten før låta har begynt, blir jeg mer irritert enn imponert. Noe låter som «Stay Warm», «California» og «Extra Number» er gode, eller kanskje bedre, dårlige eksempler på.

Når det er sagt: det finnes mer gull enn gråstein blant de 15 låtene bandet har presset inn på cirka 30 minutter. Mye av inspirasjonen er hentet fra indiehelter som Teenage Fanclub og Dinosaur Jr., men lyden av britiske dinosaurer som The Beatles, The Kinks og T.Rex dukker nå og da også fram mellom rillene. Av og til går også tankene til amerikanske band som Pernice Brothers og The Shins akkompagnert av My Bloody Valentine. Neil Young er definitivt også tilstede i det skranglete og tidvis larmende lydbildet.

Men «I Was A King» blir aldri en viktig utgivelse. Til det er den for skissepreget, idéfattig og uoriginal. Platas nestbeste spor, «Norman Bleik», er for eksempel prikk lik en haug Teenage Fanclub låter, og da hjelper det lite at tittelen spiller på navnet til fanklubbens eminente låtskriver Norman Blake. Fiffig, men langt fra genialt. Men en fin låt er det, akkurat som platas beste spor, den friske og energiske «I's All You».

At bandet har fått hjelp av Gary Olson fra The Ladybug Transistor og Daniel «Danielson» Smith i produsentroller og Sufjan Stevens og Emil Nikolaisen på diverse instrumenter (?) er fine greier, men jeg kan ikke se at hjelpen har bidratt til å heve låtene i særlig grad.

Konklusjonen blir at I Was A King viser at de har potensial til å bli et meget godt rockband og at platekritikere generelt bør tenke seg nøye om hver gang de tar i bruk toppkarakteren. For om I Was A King er blant årets beste, er jeg redd årets musikkpall er overfylt allerede før januar måned rekker å trekke sitt siste sukk.