Ikke helt sjødyktig

Her er historien om en gretten mann. Bjørn Sundquist spiller Eivind, en aldrende sjømann fra Nord-Norge. Han valgte friheten fremfor kjærligheten og nå har den blitt meningsløs for ham. Så har hans gamle flamme fra Finnmark mistet mannen sin og hun har satt seg på flyet sørover. Eivind får en ny sjanse.

God Sundquist

Han driver pub i sin gamle holk av en båt som er permanent ankersatt i havna i Stavanger. Hver morgen våkner han opp til bølgeskvulp og bakrus. Han finner frem hagla og skyter solen. Det er minner litt om kongen i «Reisen til julestjernen» når han forbanner julestjernen. På samme tid er det både poetisk og banalt. Hvem er så gretten at de skyter solen? Jeg vet ikke om jeg tror ham.

På samme tid er det både poetisk og banalt. Hvem er så gretten at de skyter solen?

Bjørn Sundquist spiller likevel godt. Du kan se at han bryr seg om rollen sin, og til tross for alle Eivinds uforsonlige trekk får han frem en sårhet i karakteren som gjør at man i blant nesten kan sympatisere med ham. Det er sjel i Sundqvists fremførelse.

Noe på hjertet

Inn kommer Kris, spilt av Pål Sverre Valheim Hagen. Han er på mange måter en ung utgave av Eivind, som kan ses som et skrekkeksempel på hvordan Kris selv kan bli. Kris har sitt eget dilemma. Kjæresten hans er gravid og det vet ikke Kris hvordan han skal forholde seg til.

En film kan sees med mer eller mindre velvillige øyne. Som anmelder er ens oppgave å være ærlig både mot seg selv og den en skriver til. Jeg kan se at i «Jernanger» har Pål Jackman virkelig hatt noe på hjertet, og det er mer enn de filmfortellingene vi hører igjen og igjen i forskjellige forkledninger.

Metaforsyke

«Jernanger» er en film som fungerer på visse plan, men som svikter på andre. Det er for mange metaforer her, og de lyser som neonskilt i Las Vegas. Skuta som heter Jernanger, mannen som skyter solen og den stygge lyssky fisken som svømmer på havbunnen. Jeg ser metaforene, men føler de ikke. De virker overtenkt. I blant blir frempek som store varseltrekanter. Av redsel for at vi ikke skal forstå tar Jackman ofte bort subtiliteten og dybden i filmfortellingen.

Godt samspill

«Jernanger» fungerer godt som et portrett. Her møter Jackman og Sundquist hverandre, og her møter de meg som publikum. Det handler om kreftene i et menneske, behovet for frihet og for kjærlighet. Sunquist spiller mannen som valgte feil og Pål Sverre Valheim Hagens karakter står overfor et lignende valg. Det er ikke vanskelig å kjenne de igjen som mer enn karakterer i en film. Sannsynligvis har du selv vært som ham eller hatt en kjæreste som var det. For mange gjelder begge deler. Det er kjærlighet møter irrasjonalitet, møter redsel, omsorg og brutalitet. Dette er kjærlighetens mørke farvann.

Også samspillet mellom Bjørn Sundquist og Pål Sverre Valheim Hagen fungerer godt. De har to sterke filmpersonligheter og spesielt scenene der de er i konflikt med hverandre gnistrer det. Dette er to av Norges beste mannlige skuespillere og å se de støte mot hverandre er verdt kinobilletten alene.

Dametrøbbel

Om jeg var mann ville jeg også valgt livet på det åpne hav fremfor disse kvinnene.

«Jernanger» er en film om menn, men også en film om kjærlighet og det er når kvinnene kommer inn at skuta for alvor begynner å lekke vann. Ikke fordi skuespillet er dårlig, men fordi karakterene er underutviklede. Når Eivind drømmer om tapt kjærlighet ser vi ham kikke ut av vindusluka i en båt på en langhåret skjønnhet i bikini på stranda. Det er platt, kitch og ganske pinlig gjennomført. Det slår meg at om dette er det Eivind tenker på når han drømmer om personen han elsket så har han en ganske grunn oppfatning av både kjærlighet og kvinner.

Når kvinnene i filmen er så kjipe er det kanskje fordi mennene er så egoistiske og selvsentrerte at det får frem det verste i dem. De kjefter, gråter og klenger. På sitt beste fremstår de som frelsende engler, men aldri som virkelig interessante mennesker. Om jeg var mann ville jeg også valgt livet på det åpne hav fremfor disse kvinnene.

Kvinnesyn fra 1300-tallet

Som oftest ser vi kvinnene gjennom det begrensede synet til filmens selvsentrerte helter. Spesielt gjelder dette Eivinds store kjærlighet Beatrice, som nok ikke tilfeldig er navnesøster til Dantes store kjærlighet i litteraturmersterverket «Den guddommellige komedie». Det passer godt men ikke på en positiv måte. Jackmans Beatrice er nøyaktig like idealisert, urealistisk og begrenset som Dantes kvinneideal fra 1300-tallet. Til tross for lite spillerom er dette likevel en lovende debut for Rikke Westerlund Lie i rollen som Kris sin kjæreste Erika.

«Jernanger» har en historie å fortelle og skuespillerprestasjonene er gode. Likevel henger den ikke helt sammen i sømmene. Dramatisk sett er utviklingen noe forvirret og rotete. Problemet filmen presenterer er troverdig, men når løsningen kommer virker den umotivert og lettvinn. «Jernanger» er en film som fungerer svært godt på sitt beste, men som helhetlig sett er ujevn.