Vakkert og morsomt om en tragedie

Mathieu Almaric som det utstøtte familiemedlemmet Henri, og Catherine Deneuve som moren Junon. Foto: Filmweb
Mathieu Almaric som det utstøtte familiemedlemmet Henri, og Catherine Deneuve som moren Junon. Foto: Filmweb
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pFranske filmer får sjelden særlig med plass i det norske kinoprogrammet. «En julefortelling» kan få en til å lure på hvorfor.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjærlighet, sykdom, død og familiefeide. Alle ingredienser som skulle tilsi et par tunge og melodramatiske timer i kinosalen. Det er ikke tilfellet med «En julefortelling». Fjærlett drives denne filmen fremover med humor, varme og uventede filmatiske grep, samtidig som historien, tragedien og karakterene blir tatt på alvor.

Tragediene og problemene står i kø for familien Vuillard. Moren i familien, Junon, mistet sin førstefødte sønn da han var 6 år. Alle hans tre yngre søsken er født i håp om at de skulle kunne redde han med en benmargstransplantasjon. Ingen hadde imidlertid matchende gener. De tre gjenværende søsknene vokser opp, og glir mer og mer fra hverandre, godt hjulpet av at Junon glatt innrømmer at hun ikke elsker alle sine barn like høyt. Etter mange år tvinges familiemedlemmene, barn og barnebarn, til å samles i jula, når det viser seg at Junon har fått kreft, og hun trenger beinmarg fra en av dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Rå og sårbar

Hovedrolleinnehaver Catherine Deneuve fikk Gullpalme i Cannes blant annet for sin rolle som familieoverhodet Junon. Akkurat det er ikke vanskelig å forstå. Med en tilstedeværelse og ærlighet i spillet, gjør hun Junon både ekte og fascinerende. Men Deneuve blir ikke en suveren og fremtredende figur som overskygger de andre skuespillerne av denne grunn, rett og slett fordi også resten av skuespillerne også kommer så godt ut av det. Mathieu Almaric, kjent som skurken i den siste James Bond-filmen, spiller den utstøtte sønnen Henri på en så rå, men samtidig sårbar måte, at man får sympati med ham, selv om rollefiguren er aldri så ufordragelig. Almaric kanskje en av de som særlig bringer humoren inn i filmen, og skaper uventede vendinger.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Filmatisk fremstår «En julefortelling» nesten litt naiv og barnslig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordi «En julefortelling» først og fremst baserer seg på karakterene, og ikke så mye på en handlingsspekket historie, er gode skuespillerprestasjoner helt nødvendig. Men det som løfter filmen enda ett hakk, er filmens oppbygning. Flere ganger i løpet av filmen forstod jeg ikke hva som foregikk, og hvorfor karakterene handlet som de gjorde. Jeg skjønte imidlertid fort at en forklaring ville bli gitt litt etter litt. Dette var med på å gjøre meg nysgjerrig på personene og historiene deres, som igjen gjorde at jeg hang med fordi jeg vil vite mer. Plutselig dukker det opp historier og konflikter, jeg ikke så komme, men som forklarer karakterenes valg og handlinger tidligere i filmen.

Nærvær

Filmatisk fremstår «En julefortelling» nesten litt naiv og barnslig. I starten blir det brukt et skyggespill med papirdukker for å forklare familien Vuillards fortid. Klippingen er til tider både brå og hakkete, og et par ganger henvender karakterene seg rett til kameraet. Dette fungerer imidlertid godt, og gir en følelse av å være til stede i stua til familien Vuillard. Jeg tror ett mer finslipt bildeuttrykk ville distansert publikum fra filmen, og fjernet nærheten «En julefortelling» formidler så godt. De ulike uttrykksmåtene er også med på bryte opp filmen, slik at den ikke blir kjedelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det eneste jeg har å utsette på «En julefortelling», er at den er for lang. Etter to timer følte jeg meg «mett» på historien, og at filmen hadde klart å formidle det som skulle formidles. Da var det enda en halvtime igjen – en halvtime hvor det egentlig ikke skjedde noe nytt, og som gjorde at jeg kjedet meg for første gang.

Men alt i alt er «En julefortelling» en vakker fortelling som gir næring til sjelen, og henger ved deg lenge etter at du har forlatt kinosalen.

Les anmeldelser av flere julefilmer her.