Robert Forster har levert årets beste album ifølge ABC Nyheters musikksjef Espen A. Amundsen. Foto: Stephen Booth (Yep Roc Records)
Årets beste album ifølge Espen A. Amundsen:Sorg og vemod
<pEspen A. Amundsen kårer årets beste musikk. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Mengden av musikk som har landet på min pult i løpet av året er så gigantisk at man tidvis føler at det produseres for mye musikk; at kvantiteten skygger for kvaliteten. Når det er sagt så har 2008 vært et godt musikkår for de av oss som er villige til å gå noen små omveier for å finne fram til artister som lett faller utenfor radaren. Kunsten er nemlig å navigere seg rundt i mengden av platebutikker, bortgjemte skap hos plateselskapene, utenlandske musikkblader og musikksteder på det etter hvert så beryktede Internettet.
For min del resulterte årets snusing i to kjempenapp: Pelle Ossler og Brent Cash. To herrer som begge klatret inn på min topp 10-liste.
Her er årets liste:
1. Robert Forster : «The Evangelist»
«The Evangelist»
Selv om smerten, vemodet og sorgen sitter i forsetet albumet igjennom, er og blir «The Evangelist» en eneste stor opptur. En musikalsk maktdemonstrasjon der eksistensielle problemstillinger med røtter i virkeligheten, slår beina under samlebåndsmentaliteten som i alt for stor grad dominerer i dagens tidvis overfladiske musikkunivers. «The Evangelist» er noe så sjeldent som et album med både kropp og sjel. Et album som rører meg på en måte kun stor kunst er i stand til.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes hva Lyttelua mener «The Evangelist» her
2. Ossler: «Ett Brus»
Å høre på «Ett Brus» føles tidvis som å ligge naken på gulvet i et kaldt rom uten verken vinduer eller dører. Som å møte veggen med vidåpne øyne. Som å leve i et rom som ikke finnes. Men ikke nok med det. Å høre på «Ett Brus» er som å bli frelst fra hverdagens narrespill. Som å høre pulsen slå i takt med tidens langsomme slag mot alt og ingenting.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDen eksistensielle nerven som treffer meg underveis er så tilstedeværende, klaustrofobisk og desperat at likegyldighetens lettbente tilstedeværelse kastes i søpla fra første akkord. Kombinasjonen av dyptloddende tekster, heftige klanger og skumle musikalske installasjoner suger meg inn i Osslers tidvis angstbiterske, men likefullt vakre univers.
3. Rodney Crowell: «Sex & Gasoline»
Rodney Crowell og hans eminente produsent Joe Henry har sendt meg rett til himmels. De har slått meg i bakken og fått hverdagene til å skinne. Den minimalistiske og nyanserte (jo da, det er mulig) produksjonen er et alle tiders eksempel på at «less is more». Henrys vektlegging av små detaljer og hans sans for subtil eleganse der andre ville hentet inn et orkester eller to, er, om vi ser bort fra sangene, den viktigste årsaken til at «Sex & Gasoline» treffer blink.
Artikkelen fortsetter under annonsen4. Pacific !: «Reveries»
Det var kjærlighet ved første blikk. Liggende i sofaen lot jeg meg forføre. Den varme, veldreide musikken gav meg følelsen av å sveve rundt i rommet som om tyngdekraften med ett var opphevet. Som å bli overhøvlet av franske kyss i en luftballong, tenkte jeg da «Reveries» slukket lyset og lukket døren etter seg.
Umiddelbart, melodiøst og tilgjengelig er tre ord som på en grei måte oppsumerer «Reveries». De to første låtene, «Disappear» og «Sunset Blvd», er så hemningsløst fengende at selv onkel Skrue føler seg fristet til å laste dem ned.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes hva Lyttelua mener om «Reveries» her
5. Hello Saferide: «More Modern Short Stories From Hello Saferide»
Det vrimler av gode poplåter på Hello Saferides andre album i rekken, «More Modern Short Stories From Hello Saferide». Har du først hørt «2008», «Lund», «X Telling Me About The Loss Of Something Dear, At Age 16», «Parenting Never End», «Anna» og «Arjeplog», er det bare å strekke hendene i været og slippe ut magen.
Artikkelen fortsetter under annonsenAnnika Norlins betraktninger rundt livets mange fallgruver og himmelstiger er både snodige, morsomme, intelligente og bittersøte. Ved hjelp av små absurde eller ironiske språklige krumspring tilføres tekstene ofte en ekstra dimensjon man sjelden møter i musikktekster.
6. The Feeling: «Join With Us»
Her plukker jeg noen velvalgte ord fra Øyvind Moens anmeldelse av plata:
«De tidligere studiokattene i The Feeling spiller ukomplisert popmusikk som evner å irritere lyttere med behov for motstand og nyvinning. For oss som synes 10CC, Queen og Leo Sayer ikke er annenrangs musikk, er dette et herremåltid for en sulteforet sjel. Britene byr på flerkanals koring helt på grensen til parodien og idiotisk fengende refreng som ikke tar hensyn til politisk korrekthet.»
Les hva Lyttelua mener om «Join With Us her»
7. Jim Ford : «Point Of No Return»
Her plukker jeg noen velvalgte ord fra Tom Skjeklesæthers anmeldelse av plata:
«Jim Ford kalte seg selv en «Country Funky», en konsis og presis beskrivelse av hans aldeles overlegne miks av soul og country. Om mulig kommer country-soul-aspektet enda tydeligere frem på denne nye platen.
Artikkelen fortsetter under annonsenMens «The Sounds Of Our Time», med albumet «Harland County» fra 1969 som vesentlig bestandel, er å betrakte som en gjenutgivelse, er «Point Of No Return» altså å oppfatte som en splitter ny plate. Som av skumle årsaker har blitt liggende på vent i 30-35 år. Den slår knockout på det meste av det som slippes av plater nå til dags.»
8. Blitzen Trapper: «Furr»
«Furr» er et upretensiøst album der låtene får flyte fritt uten større forstyrrelser enn gode melodier og en instrumentering som for det meste sender tankene til tømmerhoggere og en og annen avsagd hagle. Tittelsporet, «Sleepytime In The Western World», «God And Suicide», «Gold For Bread» og «Stolen Shoes + A Rifle» er gode eksempel på at musikkens verden har langt mer å by på enn oppblåste hipstere med buksene fylt av lommerusk.
Artikkelen fortsetter under annonsen9. Teddy Thompson: «A Piece Of What You Need»
Om Teddy Thompson slår seg på brystet og roper «Fyttikatta, jeg er god som gull» når han speiler seg om morgenen, er det fullt forståelig og vel fortjent. For den godeste Teddy, sønn av musikklegendene Richard og Linda Thompson, har med sitt nye album, «A Piece Of What You Need» (så sant, så sant), laget et av årets beste popalbum. Men når sant skal sies burde vel plata egentlig båret tittelen «This Is Pop!». Med store bokstaver og utropstegn.
10. Brent Cash: «How Will I Know If I'm Awake»
Brent Cash balanserer definitivt på en musikalsk knivsegg og kunne kjapt sklidd over i det overlessede og ubetydelige. Musikken hans kunne, om han ikke var så elegant og smart, blitt litt Odd Nerdrum. For «How Will I Know If I'm Awake» er så fin at den nesten blir litt kitsch. Men bare nesten.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet beste med Brent Cash er at han tør å ta'n helt ut. At han våger å bade naken i vannspruten fra de overdimensjonerte bølgene som skvulper rundt i det magnifikke lydbildet han skaper. Brent Cash er i besittelsen av det store lille ekstra vi på fagspråket kaller «more is less». Og selv om navnet hans høres ut som en middels dårlig krimbok, er skiva hans kriminelt bra.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes hva Lyttelua mener om «How Will I Know If I'm Awake» her
11. John Hiatt : «Same Old Man»
12. The Week That Was: «The Week That Was»
13. Tommy Tokyo & Starving For My Gravy: «Smear Your Smiles Back On»
14. Markus Krunegård: «Markusevangeliet»
15. Wild Beasts: «Limbo, Panto»
Følgende artister bidro også til å gjøre musikkåret 2008 til en fest:
Thom Hell : «God If I Saw Her Now»
Paul Weller: «22 Dreams»
John Mellencamp: «Life, Death, Love And Freedom»
Håkan Hellström : «För Sent För Edelweiss»
Joe Jackson: «Rain»
Jamey Johnson: «That Lonesome Song»
She & Him: «Volume One»
David Byrne & Brian Eno: «Everything That Happens Will Happen Today»
Eldkvarn: «Hunger Hotell»
Sloan: «Parallel Play»
Elbow: «The Seldom Seen Kid»
Ray LaMontagne: «Gossip In The Grain»
Raphael Saadiq: «The Way I See It»
Lambchop: «Oh (Ohio)»
Mountain Goats: «Heretic Pride»
Årets nyutgivelser:
«Warren Zevon»
(opprinnelig utgivelsesår i parantes)
1. Warren Zevon: «Warren Zevon» (1976)
2. The Replacements: «All Shook Down» (1990)
3. Dennis Wilson: «Pacific Ocean Blue» (1977)
4. Nick Lowe : «Jesus Of Cool» (1978)
5. The Lemonheads: «It's A Shame About Ray» (1992)
Artikkelen fortsetter under annonsen
Årets hype:
Glasvegas: «Glasvegas»
Hva er det egentlig som skjuler seg bak den voldsomme lydveggen som velter mot meg? Prøver egentlig ikke bare Glasvegas å drukne mine kritiske fibere i et hav av vellyd? Og hvor ble det av melodiene og refrengene? Etter hvert som låtene skred frem våknet den lunefulle kritikeren i meg. «Om dette er årets album, Espen, er du Norges svar på George Clooney», visket han meg i øret samtidig som han sparket meg bak.
Årets konsert:
Håkan Hellström på Peace & Love-festivalen
«Håkan trenger ikke kle seg ut eller snakke rart for å være annerledes. Han er bare Håkan Hellstrøm, verken mer eller mindre. Og svenskene kjøper mannen med hud og hår. Det samme gjør ABC Nyheters utsendte. - Finnes det noe liknende i Norge? spør reddaktøren. - Nei! Hvem i all verden skal det være? spør musikkansvarlig mens han tørker bort en tåre fra øyekroken. Håkan Hellström har nettopp vinket i retning av Espen A. Amundsen, musikkansvarlig i ABC Nyheter. Espen er overbevist om at det var til ham. Det hjelper lite at reddaktøren påpeker at samtlige fjortiser i området er hellig overbevist om det samme».
Artikkelen fortsetter under annonsenÅrets rareste:
Sex Pistols på Peace & Love-festivalen
«Men så entret mannen endelig scenen: Punkens frontfigur!Kledd i en grønn teletubbydrakt, med frynser. Usikkerhet blant publikum. - Hvem i helvete er han i drakten? - Johnny Rotten, svarte reddaktøren...- Tror jeg...
- Ikke tale om. Det er jo Dipsy i Teletubbies, fastslo musikkansvarlig og småbarnsfaren skråsikkert. - Og han er jeg møkk lei!
- Men han beveger seg jo som en blanding av Kermit the Frog og en frossen pingvin; Prøver'n på en ny type ironi, eller?»
Årets uttalelse:
Brian Wilson og James Blunt
Brian Wilson: «People say I'm a genius. It used to be hard to live up to that. Nowadays it's not so tough» (Uncut)
James Blunt: «If someone is prepared to pay me enough, I'll stop preforming» (Uncut)
Årets cover:
«Stainless Style»
1. Neon Neon: «Stainless Style»
2. Brent Cash: «How Will I Know If I'm Awake»
3. Lambchop: «Oh (Ohio)»
