Yepp, det er mulig. Axl leverer så det holder!
Guns N'Roses: «Chinese Democracy» (Geffen/Universal)Er det mulig?
<pDet er et ordtak som sier: «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Det stemmer også i tilfellet Guns n`Roses.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Hvordan i all verden vurderer man en skive som opphavsmannen har brukt godt over ti år på å finslipe?
Fasit: Man skal nullstille og vurdere «Chinese Democracy» ut fra hva det er - nemlig et rockalbum. Men det er lettere sagt enn gjort. Tankene smyger seg ubevisst inn - er det mulig å bruke så lang tid? Hvor mye har det kostet? Faktum er uansett at Axl Rose, med et lass medhjelpere, endelig har presentert 14 nye låter for verden.
Tidenes største bransjevits
En kort historikk er på sin plass. Fem unge karer møttes i Hollywoods rennestein tidlig på 80-tallet. Da var det en for alle, alle for en. De klarte kunststykke å gi ut et av tidenes mestselgende debutalbum med «Appetite For Destruction». Deretter begynte samholdet å revne. Trommisen fikk fyken før bandet slapp søsterutgivelsene «Use Your Illusion I» og «II» på samme dag i 1991. Allerede her var megalomanien til Axl Rose overtydelig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Gründer Izzy Stradlin ville spille enkel rock, og stakk. Det kom et utskjelt coveralbum, «The Spaghetti Incident?», der gutta ville hedre sine inspirasjonskilder, før Guns N'Roses slik man kjente dem avsluttet med en cover av «Sympathy For The Devil» til et soundtrack. Da hadde allerede Slash, ikon nummero uno sammen med Axl, tatt flosshatten sin og gått. Året var 1995.
Deretter - tystnad. Ryktene begynte vel relativt tidlig å gå om «Chinese Democracy», men Axl virket helt ute av kontroll. En haug av musikere og produsenter fløy inn og ut av diverse studioer uten snev av hørbart resultat. I 1999 var det tid for nok en soundtrack opptreden, denne gangen med låta «Oh My God» som ikke var veldig imponerende.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFra årtusenskiftet begynte Guns å spille konserter igjen, først spredte opptredener, deretter hele turneer. På disse konsertene ble det spilt flere nye låter, som enten skulle havne på den allerede sagnomsuste «Chinese Democracy», eller ikke. Utgivelsesdatorer ble satt, og brutt - til slutt ble hele prosjektet tidenes største bransjevits.
Artikkelen fortsetter under annonsenFolk begynte virkelig å miste trua på at platen noensinne ville se dagens lys, men så ble datoen 22.november 2008 satt. Platecover ble offentliggjort og det ble mulig å bestille den i diverse nettbutikker. Og jammen kom den ikke også.
Gudbenådet vokalist og en svært talentfull låtsnekker
Det er et ordtak som sier: «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Det stemmer også i tilfellet Guns N'Roses. Axl Rose er muligens gæren, men han er en gudebenådet vokalist og en svært talentfull låtsnekker. Han har riktignok hatt mange gode medhjelpere her, men i ånd og sjel er dette ett hundre prosent mr. Rose. Det er også han alles øyne og ører er rettet mot når «Chinese Democracy» skal evalueres.
«Chinese Democracy» - Tittelsporet innleder platen og er et av de mest rocka og gjenkjennelige G N'R-sporene. Fete gitarriff, et noe punka anslag i refrenget og fengende som fy.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Shackler's Revenge» - Nok en rocklåt. Noe mer anonym enn åpningen, men den setter seg godt etter hvert.
«Better» - Platens beste låt (akkurat nå). Fantastisk melodi i versene og bra trøkk i refrenget. Mye herlig gitararbeid og gjennomførte arrangementer. Det siste gjelder for øvrig alle låtene på albumet. Dette er etter sigende noe av det Axl har brukt mest tid på.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Street Of Dreams» - Innledes som en typisk pianoballade - flott melodi. Tar seg opp både tempo- og gitarmessig etter hvert. Blant de beste.
«If The World» - Stikker seg ut og har blitt en aldri så liten personlig favoritt (det er mange av dem...). Funky á la tidlig 70-tall. Enorm vokal og fett refreng.
«There Was A Time» - Midtempo. Flere flotte melodilinjer og mye bra gitararbeid, men det blir litt langdrygt mot slutten. Likevel - bra låt.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Catcher In The Rye» - Nesten litt countryaktig, og da særlig i versene. Låten er fengende og har absolutt sin sjarm.
«Scraped» - Gitardrevet, tøff rockelåt, som ikke er helt på høyden melodimessig. Den brekker imidlertid platen perfekt på dette tidspunktet.
«Riad n'The Bedouins» - Denne rocker fett med mange snasne riff. Litt arabisk klingende til tider, naturlig nok.
«Sorry» - Nok en utstikker. Groovy, luftige vers med i hovedsak komp og akustisk plukking. Tungt, superfengende refreng og totalt sett et av platens mest stemningsfulle spor.
«I.R.S.» - Innleder med trommeloops, men utvikler seg til en gitarbasert, melodiøs sak i middels tempo. En av de låtene som er spilt mest på konserter.
«Madagascar» - Sammen med denne. Mye orkestrering gjør dette til et majestetisk kutt, med blant annet samplinger av Martin Luther King. Likevel ikke helt blant kremen.
Artikkelen fortsetter under annonsen«This I Love» - Enda en låt som skiller seg ut. Starter med Axl alene med piano. Han synger fantastisk og med stor innlevelse. Noe som for øvrig gjelder for hele platen. Strykere kommer inn i lydbildet etter hvert.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Prostitute» - Skivas mest anonyme låt. Den er for så vidt ikke direkte svak, men når ikke opp til resten av materialet. Versene er bygget på trommeloops, men refrenget inneholder mer trøkk og redder så vidt låten.
Er det mulig?
Er det virkelig mulig? Har mannen som så mange elsker å hate virkelig laget en plate som er SÅ god.
Yepp, han har det. Han har jo hatt jævlig god tid.
Produksjonen er fortreffelig og selv om noen av grepene kan virke noe utdaterte, så funker det til tusen. Axl skal visstnok ha et sterkt forhold til Queen, og det merker man. Det er mye Freddie Mercury i «Chinese Democracy».
Artikkelen fortsetter under annonsenSå vil selvfølgelig noen si - er dette egentlig Guns N'Roses? Kanskje ikke, men det låter uansett utrolig fett.
Det er snart tid for årets beste lister, jeg sier ikke mer. Ellers er det bare å lene seg tilbake i sofaen og vente på nytt stoff rundt 2020.
