Christopher Nielsen / Mikael Holmberg «Hold Brillan tegneseriealbum #1: Bygdegutar» (No Comprendo Press 2008)Du trenger ikke briller for å bli sett

Dette første seriealbumet om Hold Brillan er muntrere enn hva Christopher Nielsen vanligvis leverer. Det er ikke ofte at den som har ansvaret for å fargelegge en tegneserie får navnet sitt på forsiden med like store bokstaver som tegner og manusforfatter, men slik er det i hvert fall med navnet til Mikael Holmberg. Og når «Bygdegutar» er muntrere enn hva vi er vant til fra Nielsen, er fargene en av hovedgrunnene til dette. Men selve tegnestilen er vanligvis styggere og skitnere, ofte nesten deprimerende. Og karakterene tilbyr så godt som uten unntak en viss trøst, for uansett hvor ille til mote man måtte føle seg, har Nielsens karakterer det verre.

Les ABC Nyheters intervju med Christopher Nielsen: Nådeløs reality

Bygdegutar fra No Comprendo. Illustrasjon: Christopher Nielsen/No Comprendo Press.

Denne gangen er det mer visuelle utrykket mer utadvendt, nesten så man får lyst til å si «Christopher Nielsen goes mainstream», men det gjorde han forsåvidt allerede med animasjonsfilmen «Slipp Jimmy Fri» fra to år tilbake. Sjangeren er etter Nielsens eget utsagn et såkalt seriealbum, hvilket betyr at dette ikke er korte striper, men en historie like lang som antall sider i boka. De mange av oss som har lest Asterix, Lucky Luke eller Tintin vet hva sjangeren går ut på.

Hengetryner

Den typiske Nielsen-figur er et hengetryne. Ett eksempel er den narkomane elefanten Jimmy fra «Slipp Jimmy Fri». Man tenker: Takk og pris for at jeg ikke har det slik som denne elefanten. I denne filmen møtte vi også blandingsmisbrukerne Odd og Geir – også kjent som «To trøtte typer». De har det verre enn deg, og de har det verre enn meg. Dette er også to hengetryner som er er gjennomgangsfigurer hos Nielsen. Andre karakterer vi ofte møter hos Nielsen er de såkalte Narverne. De er mest kjent for å henge med trynene sine utenfor Narvesen i Oslos drabantbyer om nettene. Takk og pris for at man hadde en bedre oppvekst enn som så.

Hold Brillan er også en kjent figur for dem som allerede har et forhold til Christopher Nielsens univers. Ja, han er en dum trønder med bart og lav kulturell kapital, men han er i det minste ikke et hengetryne. Han har den typen handlekraft som kan gjøre ham til en hovedrolleinnehaver et helt eventyr igjennom. Den brutale trønderen har fått navnet sitt etter den beskjeden han gir sine venner hver gang han skal utføre vold: «Hold brillene mine», som vi ville sagt på Oslo-dialekt. Men Hold Brillan er ikke fra Oslo, og det er nettopp motsetningen mellom bygd og by, mellom trøndergorillaen Hold Brillan og den urbane og kunstneriske Oslokvinnen Petra er utgangspunktet for «Bygdegutar».

Distrikts-reality

Ymse landsdeler representert i tropene. Illustrasjon: Christopher Nielsen/No Comprendo Press.

Det hele begynner med at Hold Brillan melder seg på et realityprogram på TV. Han tror han skal vinne penger, men det viser seg at han har misforstått programkonseptet: Det hele handler om at menn fra Distrikts-Norge skal kobles med en ung kvinne fra Oslo. Vi møter en rekke andre deltagere, som alle ønsker å vinne den urbane kvinnens gunst. På samme måte som Hold Brillan er en trønder som oppfyller fordommene, finnes det for eksempel en innadvendt pietistisk sørlending, en slitsom østfolding i grilldress og gørrkjdelig tørrpinn fra Sunnmøre. Etter hvert dukker det opp noen bytullinger som for å gjøre dumheten komplett, og spesielt ille er den übermacho samtidskunstneren Arne Bjelland. Nielsens harselering med realitysjangeren er ikke spesielt morsom, og består stort sett av poenger vi kjenner igjen fra før.

Etter en del intriger, slik som det skal være i et realityprogram, og hvor prodkusjonsmedarbeiderne en rekke ganger kommer utbrudd hvor konflikter og vold er det samme som «bra TV», ender Hold Brillan opp med å bli forelska. Han bortfører Petra som han var en annen King Kong. Dette glir over i en typisk romantisk historie hvor Petra etter hvert utvikler følelser for sin gisseltaker.

Vellykket porno

Hold Brillan oppnår kontakt. Illustrasjon: Chritsopher Nielsen/No Comprendo Press.

Hold Brillans bortførelse av Petra kulminerer i en pornografisk sekvens som må sies å være de mest vellykkede fire sidene av albumet. Man kan si mye om den slurvete eller grisete streken til Nielsen, og hvordan den er blitt streitere og renere i forbindelse med nettopp dette albumet, men her skaper balansen mellom humor og eksplisitte sexskildringer en slags varme som det er lenge siden undertegnede kan huske å ha sett maken til – i hvert fall innenfor et pornografisk formspråk. Det vil si, det er sjelden eksplisitte sexskildringer funker som en del av en historie på denne måten, og måten hele samleiet finner sted på, får en til å tenke at dette er selve øyeblikket hvor den dumme og mannssjåvinistiske Hold Brillan oppnår kontakt med den urbane kvinnen på.

Hold Brillan og Oslo-kunstneren Arne Bjelland.

Det interessante, som skiller «Bygdegutar» fra Tarzan og King Kong er imidlertid hvordan Petra benytter seg av sine erfaringer med urmannen i jungelen på i ettertid. Som ung kunstnerkvinne fra Oslo er Petra også sannsynligvis feminist, og man kan se for seg hvordan hun kan etterrasjonalisere sin fascinasjon for Hold Brillan som et motstykke til urbane menn som passer inn i en mer nåtidig og forvirra maskulinintet.

Kunstnernes Hus

Petra dokumenterer dessuten bortførelsen med sitt håndholdte kamera. Derfra er veien kort til en suksessrik konseptuell og kvasiselvbiografisk utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo når hun vel er kommet hjem. Slik holder tross alt kunstnerne på om dagen. Hold Brillan må på sin side sone en fengselsstraff for den volden han har utført mens bortførelsen har pågått.

Og der hvor jeg for få avsnitt siden skrev om den pornografiske sekvensen hvor Petra og Hold Brillan for første gang har sex som spesielt en varm og vellykket del av Nielsens fortelling, blir selvsagt denne sekvensen trukket fram blant kunstkjennerne i Oslos øvre middelklasse som en spesielt vågal del av utstillingen – vågal her i mellommenneskelig forstand, for det er ingenting en typisk urban kunstnertype er mer programforplikta til ikke å la seg sjokkere av enn porno.

Generelt er Nielsens parodi på bytullinger morsommere enn parodiene på bygdetullinger. Dette skyldes sannsynligvis at bytullingene er mer selvopptatte og selvtilfredse.

Beglodd

Christopher Nielsen har laget serien om Hold Brillan. Foto: Andreas H. Lunde

Et gjennomgående bilde i boka er en mørklagt jungel med øyne over alt, øyne som ser på deg uansett hva du gjør. Og det er bare logisk innenfor dette rammeverket at ingenting som ikke blir dokumentert finner sted, som i en streng variant av at ingen kan vite om det treet som faller i skogen uten at noen hører det, lager noen lyd.

På baksiden av albumet kan vi lese følgende «Bygdegutar tar for seg de mentale klasseforskjellene som et materielt utjamnet folk fortsatt bærer rundt på, hjernevasket som de er med universalbetraktningen Sånn er det bare.»

Når man har lest historien, er det lett å tenke på denne forskjellen på følgende måte: Det er en klasseforskjell mellom dem som lever sine liv som selviscenesettelse, som aktivt skriver historiene om sine egne liv, og de som lever dem fordi livene deres ganske enkelt bare er sånn. Sånn sett kan dette like gjerne være en historie om uskyld som møter kynisme. Og det er vel ikke slik at bygdetullingene egentlig er noe bedre en bytullingene eller omvendt.