Kulturhistorisk gull

The Supremes, med en ung Diana Ross i spissen (til høyre), var et flaggskip for Motown på 60-tallet. Foto: AP/Scanpix
The Supremes, med en ung Diana Ross i spissen (til høyre), var et flaggskip for Motown på 60-tallet. Foto: AP/Scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMotowns musikalske og kulturhistoriske betydning kan knapt overvurderes, skriver Øyvind Pharo. I januar fyller Motown 50 år. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

12. januar 1959 dannet låtskriveren og plateprodusenten Berry Gordy Jr. (f. 1929) plateselskapet Tamla Records (opprinnelig kalt Tammie) i Detroit, Michigan. Startkapitalen på 800 dollar som han lånte fra sin egen familie, ble tjent inn ved at han solgte innspillingen av «Come To Me» med den lokale rhythm & blues-sangeren Marv Johnson til United Artists, for 3 000 dollar.

De første stegene på en musikalsk reise verden knapt har sett maken til var tatt.

Familiebedriften Motown

Gordy-familien hadde også sin andel i suksessen med den mytiske innspillingen «Money (That’s What I Want)» med Barrett Strong på Tamla Records som solgte bra i Detroit, men ble distribuert nasjonalt i USA av plateselskapet Anna, som Gordy-søstrene Anna og Gwen startet før broren var i gang.

Berry hadde sagt nei takk til sjefsjobben de i sin tid tilbød ham, for han ville starte for seg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men takket være søstrenes distribusjon på Anna Records gikk «Money» helt opp til annenplassen på den amerikanske Rhythm & Blues-listene og nummer 23 på Pop Hot 100. Det kan også være at svogeren Harvey Fuqua, som var medeier i Anna og gammel ringrev i bransjen både som entreprenør og sanger i vokalgruppa The Moonglows, medvirket til effektiv distribusjon.

I familiebedriften til Berry Gordy jr. fikk både Anna og Gwen, flere av brødrene og Gordy Sr. etter hvert jobber i det som fra 1960 av ble kalt Motown Record Corporation. Tamla fikk først søsterselskapet Motown, så kom Gordy, Soul og VIP. Ved siden av hadde han rettighetsselskapet Jobete og International Talent Management som organiserte Motown-artistenes konserter, film, radio og TV-engasjement og platestudioet Hitsville, USA på 2648 West Grand Avenue i Detroit.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

The Sound of Young America

I likhet med så mange andre i Detroit, hadde Berry Gordy jr. stått ved samlebåndet til Ford-fabrikken som var byens største arbeidsplass, og som hadde gitt byen tilnavnet Motortown, forkortet til Motown, herav navnet på plateselskapet til Gordy.

Et annet stjerneskudd som bidro sterkt til Motowns suksess. Foto: Universal Music Group (promo)Et annet stjerneskudd som bidro sterkt til Motowns suksess. Foto: Universal Music Group (promo)

Da selskapet fikk sitt endelige offisielle navn i 1960, hadde andelen av Detroits afroamerikanske befolkning nådd over 30 prosent, og en bilindustri som gikk for fullt fortsatte å virke som en magnet for strømmen av arbeidsfolk fra landsbygda i de fortsatt rasesegregerte sørstatene.

At segregasjonen i praksis fortsatte i Detroit, ble verden oppmerksom på under de voldsomme opptøyene i byen sommeren 1967.

Før Motown hadde Detroit ingen plateselskaper som løftet fram lokale afroamerikanske musikktalenter på den nasjonale amerikanske scenen. Berry Gordy Jr. rekrutterte faste studiomusikere, produsenter og låtskrivere og tenkte markedsføring av merkevaren Motown under slagordet «The Sound of Young America».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mediet for denne lyden av det unge Amerika var singelplaten på to og et halvt minutt, og det var soullyden av getto og gospel omgjort til popmusikk. Eller som Berry Gordy Jr. så treffende uttrykte det, det var musikk som var drevet av kjærlighet og tæl, og ambisjonen om å komme bort fra rotter og kakerlakker. Det var musikk som ville være respektabel samtidig som den var svart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Motown-soundet

Bunnsolid bass, kraftig taktmarkering med tamburiner, tordnende perkusjon og piano, saksofondrevet messingriff, skjøre kvinnestemmer i gospel-skolert call-response, og strykere fra The Detroit Symphony.

Slik omtrent definerte Adam White Motown-soundet i Billboard i 1965, året da Motown-soundet var over alt, også i gitarriffet til Rolling Stones’ «(I Can’t Get No) Satisfaction», som angivelig var tatt fra Martha & The Vandellas’ «Dancing In The Street».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var soulmusikk som solgte til hvit ungdom, først i USA, snart også i Europa og særlig England, hvor The Beatles var blant mange band som var sterkt inspirert av tidlige Motown-innspillinger, og gjorde sin egen versjon både av «Money » og Motowns første listetopper på Hot Hundred, The Marvelettes’ «Please Mr. Postman».

The Beatles var også inspirert av The Miracles og gruppas frontmann og nyskapende låtskriver, William «Smokey» Robinson (f. 1940). Robinson var den som opprinnelig oppfordret Gordy til å starte plateselskap, og var en av Gordys nærmeste makkere som skribent og produsent.

«Shop Around» med The Miracles, signert Gordy/Robinson, ble i 1960 Motowns første millionselger og første nummer én-plassering på R&B-listene og nummer to på Billboard Hot 100. Robinson skrev og produserte låter for store Motown-navn som Mary Wells, Marvin Gaye, The Temptations, når han ikke selv var i studio som Smokey Robinson & the Miracles, som de kalte seg fra og med 1965.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Motowns musikalske og kulturhistoriske betydning kan knapt overvurderes.

Motown var drømmesoundtracket om de svartes integrasjon i det hvite Amerika De var det første plateselskapet med en afroamerikansk eier som fikk crossover popsuksess med afro-amerikanske artister hos hvite platekjøpere.

Fra Smokey Robinson og H-D-H til Norman Whitfield

Toppårene var midt på 60-tallet da skribent-produsent-teamet Holland-Dozier-Holland (H-D-H) produserte listetoppere med Marvin Gaye, The Supremes, Martha & The Vandellas og Four Tops like sikkert som bilene rullet ut fra samlebåndet på Ford-fabrikken.

Det ble sjokk i organisasjonen da H-D-H trakk seg ut av Motown på slutten av 60-tallet. Men epoken med singelhits rettet mot hvit ungdom var uansett over.

Var med fra begynnelsen. Foto: Universal Music Group (promo)Var med fra begynnelsen. Foto: Universal Music Group (promo)

Motowns første gullalder 1960-67 ble avløst av mer kompleks og voksen og svartere musikk, ikke bare som en refleks av at artister og produsenter følte mindre lojalitet mot Gordy, men også fordi borgerrettighetskampen i USA gikk inn i en konfrontasjonstid, og Vietnam-krigen politiserte både svart og hvit ungdom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Epokeskiftet på Motown symboliseres ved at Norman Whitfield overtar som produsent for The Temptations og fører musikken i en dristigere og mer funky psykedelisk retning med innspillinger som «Ball Of Confusion» og «Papa Was A Rolling Stone».

På denne tiden var Marvin Gaye og Steve Wonder i sterk musikalsk utvikling med større vekt på budskapet i tekstene. Epoken med den endeløse rekken Motown-singler som konkurrerte med hitlåtene til The Beatles, Stones og The Beach Boys var over. Selskapet beholder sin posisjon blant svarte platekjøpere utover på 1960-tallet og 70-tallet, ikke minst med rekrutteringen av Jackson 5, noe som faller sammen med flyttingen av virksomheten fra Detroit til Los Angeles i 1972.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Michael Jackson og Lionel Richie

Jackson 5 videreførte arven fra den optimistiske, ungdommelige og dansevennlige Motown-sounden samtidig som selskapet tilpasset seg funk, disco og hip hop og nye tider. Marvin Gaye og Michael Jackson gikk riktignok til Columbia Records, og Lionel Richie og Commodores hadde ikke helt har samme magien, men Motown-kontinuiteten ble sikret av Stevie Wonder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1988 solgte Berry Gordy selskapet til MCA, og i dag er Motown Records en del av The Universal Motown/Universal Republic Group, selv en del av Universal Music Group. Når 50-årsjubileet for Motown markeres neste år vil også Berry Gordy Jr. bli 80.

Om noen da prøver å regne ut avkastningen av de åtte hundre dollarne han lånte av familien, er det kanskje mer nærliggende å vise til hans første singelhit: «Money (That’s What I Want) ». Og den er vel en evig aktuell sang.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden