The Cure har funnet tilbake til seg selv.
The Cure: «4:13 Dream» (Fiction/Universal)Fram med leppestiften
<pEvigunge Robert Smith holder fortsatt stø kurs med The Cure og leverer sitt mest tilgjengelige album siden «Disintegration».</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Verdens lengstlevende deppeband holder fortsatt koken. «4:13 Dream» er nemlig The Cures 13 studioalbum. Robert Smith er eneste gjenværende originalmedlem, men de gamle traverne Simon Gallup (bass) og Porl Thompson (gitar) er med på å drive den velkjente The Cure - formelen videre.
Denne gangen har de fått til en ganske god blanding av seige, melankolske kutt og de fengende poplåtene de tidligere var så kjent for. Etter den traurige «Bloodflowers» var «The Cure» som fremskritt å regne, men platen har når sant skal sies ikke vokst seg så sterk som jeg trodde den ville. Umiddelbart høres det ut som de treffer langt bedre denne gang.
Flere av sangene på «4:13 Dream» bør være kjent for publikum allerede. Da utgivelsesdatoen ble annonsert til 13.september i år, ble det samtidig gjort klart at en singel ville bli sluppet den trettende i hver måned frem til denne datoen. Senere ble det meldt at utgivelsen ville bli utsatt og 13.september slapp man i stedet en EP inneholdende remixer av singlene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDe nevnte singlekuttene viser The Cure fra deres mest poppete side. Det er liten tvil om at dette er blant de mest fengende låtene på platen. «The Only One» har en melankolsk, men optimistisk tone og er pur pop av absolutt beste merke. «Freakshow» er en spretten, rytmisk sak og blir en slags Cureifisert form for funk. «The Perfect Boy» er standard Cure, mens «Sleep When I'm Dead» er mer rytmebasert og i uttrykket ikke ulikt sanger på for eksempel «The Head On The Door».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenÅpningslåten «Underneath The Stars» er muligens den vakreste sangen på platen. Den gamle grinebiteren Smith er nemlig en støver til å lage kjærlighetssanger. «The Hungry Ghost», «Switch» og «This, Here And Now, With You» er også sterke låter og viser med tydelighet at Smith har vært mer inspirert denne gangen enn på svært lenge.
Artikkelen fortsetter under annonsenMed unntak av et par anonyme spor og to feilsteg, «The Real Snow White» og «The Scream», er «4:13 Dream» en positiv overraskelse fra et band jeg hadde begynt å miste troen på. Meloditeften er tilbake og selv om ikke noe her tangerer «Friday I'm In Love» eller «Just Like Heaven» er det lenge siden The Cure har vært så nære.
Det er fristende å utrope platen til bandets beste siden «Disintegration», så da gjør jeg likeså godt det.
Frem med leppestiften!
