Forført av Meinhofs myte

«Baader Meinhof» er filmen om hvordan terrorgruppen RAF (Rote Armee Fraktion) opererte i Tyskland på 70-tallet. Vi følger den engasjerte journalisten Ulrike Meinhof. Fascinert av de militante aktivistene Gudrun Esslin og Andreas Baaders mot og handlekraft, bytter hun penn og mikrofon ut med våpen og sprengstoff.

Det har blitt et øyeblikksbilde av opprørsstemningen i Europa på slutten av sekstitallet. Vi ser klipp i svart-hvitt fra opprøret i Berlin i 1968, krigen i Vietnam og kampen for de svartes sivile rettigheter i USA. Samtidig følger vi RAFs gjennom deres aksjoner, flukt fra politiet, terroraksjoner og fengselsopphold.

Våpen og vakre mennesker

Filmen baserer seg på en rik historie. Det er ikke bare «Baader Meinhof»s velsignelse, men også dens forbannelse. Eksplosjoner, biljakter, dramatiske skjebner og ikke minst en interessant periode gjør filmen spennende, men aldri nyansert og dyptpløyende.

På fortellerplan har filmen problemer. Det later ikke til at regissør Uli Edel har visst hvilken historie han har ønsket å fortelle. Han har heller ikke klart å etablere en tydelig posisjon i forhold til historien han faktisk forteller. «Baader Meinhof» lar seg forføre av myten om de farlige rebellene. Samtidig forsøker den å gi et virkelighetsnært portrett av terroristene. Det er i møtet mellom myten og tilstrebelsen av sannferdighet at filmen svikter. Vakre unge mennesker som leker med våpen kan være glamorøst på film, men ikke i virkeligheten.

Vakre unge mennesker som leker med våpen kan være glamorøst på film, men ikke i virkeligheten.

Møte i badekaret

I filmen portretteres RAFs bombeangrep og bankran som en videreførelse av en venstreekstem rock`n` roll livsstil, og deres retorikk som like overfladisk. Det er som om filmskaperen sier: «Ja, vi fordømmer dette, men det er litt kult også.». Vi ser den vakre RAF-aktivisten Gudrun Esslin snakke om politisk strategi mens hun sitter naken i badekaret. Elementer som fare, politikk og sex blandes sammen til en klisjé.

I et vanlig gangsterdrama hadde det vært å forvente, men historien er for nær og politikken for relevant til at skuddvekslinger og bombeangrep blir underholdende fiksjon. Det er vanskelig å få grep om hva aktivistene egentlig forsøkte å oppnå, og hva som var bakgrunnen for handlingene deres. Dette var jo tross alt mennesker som var villige til å dø for det de trodde på, da bør man vel også få vite hva de trodde på? Blant annet settes verken attentatet på Rudi Dutschke, studentenes angrep på Springerpressens kontorer og det senere terrorangrepet på samme avis aldri i sammenheng med den aggressive journalistikken som avishuset førte.

Skuespillet er tidvis godt, men ofte overfladisk. Andreas Baader (Moritz Bleibtreu) fremstilles som en kjekk, men våpengal desperado, Gudrun Ensslin (Johanna Wolaek) som psykopatisk og manipulerende og Ulrike Meinhof (Martina Gedeck) som en snill pike i dårlig selskap. Det er i siste del av filmen, mens terroristene sitter i fengsel og opptrer i retten at det reflekteres over deres virksomhet. Likevel gir det liten innsikt fordi filmen baseres på sitater og hendelser fra rettsforhandlinger der RAF ikke fikk en reell mulighet til å føre et forsvar. RAF ble så dårlig behandlet i fengsel at de knapt kunne gjennomføre rettsmøtene. Rettsscenene blir et portrett av maktspillet mellom statsapparat og fange der maktapparatets brutalitet besvares med simple fornærmelser.

Å ofre mytene

Spesielt Ulrike Meinhof fremstilles som aggressiv, ubalansert og ute av stand til å gjennomføre en logisk tankerekke. Er det fengselsoppholdet eller tiden i RAF som har gjort henne slik? Filmen viser ikke at hun satt i isolasjon i flere år under forhold som regnes som tortur. Når terroristene kaller sine voktere og dommere for nazisvin fremstår det som urimelige angrep på tjenestemenn i et vestlig demokrati, men filmen forteller ikke at det tyske rettsapparatet fremdeles var preget av personer og tradisjoner fra Hitlers Tyskland. I Jutta Dithfurths Meinhof-biografi fra i fjor forteller hun blant annet om psykologiske eksperimenter Meinhof ble utsatt for i fangenskap.

Man begynner å lure på hvem sin historie regissøren har ønsket å fortelle, og mistenker at han ikke helt har våget å fortelle noens historie. Når nyansene i filmen forsvinner gir hovedpersonenes handlinger mindre mening. «Baader Meinhof» kunne blitt mer interessant enn dette. Den kunne i det minste våget å ta et stanpunkt i forhold til hvilken virkelighet den ønsket å portrettere.

«Baader Meinhof» gir et overfladisk bilde av hvem medlemmene i Rote Armee Fraction var, hvordan de hørte hjemme i sin samtid og hva de ville. For å se menneskene må man være villig til å ofre mytene. Det har «Baader Meinhof» ikke valgt å gjøre.