Ponny-pop

Oslobandet My Little Pony er ute med sitt kritikeroste debutalbum, «Think Too Much». Bandet består av to frøkener og tre herrer som nå og da kan få oss til å tenke på kolleger som Paul Simon, Bright Eyes, The Beatles, Belle and Sebastian og The Shins. Fordi «Think Too Much» er et album om både de små og store tingene i livet, kontaktet ABC Nyheter bandets låtskriver Ola Innset for å få svar på rekken av endeløse spørsmål. Her er svarene vi fikk.

- Hvorfor navnet My Little Pony?

- Litt av poenget med bandet vårt er at vi ikke prøver å late som om vi er noen vi ikke er. Noen band liker å tøffe seg opp, og skaffer seg veldig tøffe navn. For å markere litt avstand til hele det konseptet hadde vi lyst på et navn som i stedet gjorde det motsatte, nemlig gjorde oss mindre tøffe enn vi er. Også visste vi ikke at den der rosa leken var så populær, og at den fremdeles fantes. Trodde det var noe som noen få huska fra 80-tallet. Nå vet vi bedre.

- Beskriv musikken dere lager.

- Egentlig ville vi lage country-musikk, men det fikk vi ikke helt til. Det ble pop uansett hva vi gjorde. Så etter hvert slutta vi å prøve og være noe annet enn det vi er, det var jo litt av poenget. Så derfor lager vi melodisk indiepop. Det er det som faller seg naturlig for oss. Indiepop som ikke er glattprodusert av en norsk produsentduo med base i New York. Ressurssvak pop kan man kalle det. «De har et bein i pludrepop og det andre i skranglecountry, også navigerer vi med stø kurs i mellom», sa Lydverket om plata vår. Det var fint sagt!

- Plukk ut to favorittlåter fra skiva.

- Jeg velger meg «I Don't Know pt.1», fordi jeg syns den har både den beste teksten, og den beste melodien. Et enkelt valg med andre ord. Teksten handler om døden, og er fryktelig trist, mens melodien kanskje er den muntreste på hele plata. Det syns jeg er en fin kontrast.

Som nummer to velger jeg «West Wing», som kommer rett etter «I Don't Know pt.1». I mellom de to kan man høre et lite strykerparti basert på variasjoner over strykerne i åpningssporet «Skipping Down the Street». Jeg liker «West Wing» fordi det skjer så mye i arrangementet. Det er så mange forskjellige lyder, men likevel virker det aldri overfylt. Alle de forskjellige instrumentene har en funksjon. Jeg syns nesten at arrangementet er perfekt!

- Tre beste album gjennom tidene?

- The Beatles - «Abbey Road». Jeg elsker Beatles, og da spesielt sen Beatles. På Abbey Road er de på topp, og B-sida er fantastisk. Jeg blir aldri lei!

The Smiths - «The Queen Is Dead». Morrisseys tekster er en stor inspirasjon for meg. De er utrolig vakre, og denne plata er helt uslåelig.

Brian Wilson - «Smile». Helt siden denne plata endelig kom ut for noen år siden hører jeg stadig på den, og oppdager nye elementer. Tekstene skjønner jeg ingenting av, men det musikalske savner sidestykke i pophistorien.

- Vinyl, CD-er eller iPod?

- I-pod er veldig praktisk, men den gjør at jeg må utvise stor selvdisiplin for å unngå å skippe fra låt til låt. Jeg syns man skal høre på hele album. Derfor går min stemme til vinyl, fordi ei vinylplate gir en helt annen opplevelse av albumformatet enn en CD, av den enkle grunn at ei plate må snus etter A-sida. Vårt album er komponert etter A-side/B-side-prinsippet, og om vi selger nok CD-er skal vi investere i et vinylopplag også. På en CD forsvinner gjerne sporene i midten litt i mengden, mens på en vinylplate kommer de til sin rett, siden man får både to åpningsspor og to avslutningsspor.

- Favorittbok med begrunnelse?

- Det er jo helt usaklig å be meg rangere kultur på denne måten, men hvis jeg skal anbefale én bok så tror jeg det blir Johan Harstads «Buzz Aldrin». Hvor ble det av deg i alt mylderet. Den er smart og rørende på en gang. En god blanding av «Drageløperen» og «New York Trilogy». Bøker som «Drageløperen" er rørende, men ganske dumme og overfladiske når du tenker over dem. Bøker som «New York Trilogy» er lynende intelligente, og en fryd å lese, men det er ikke noe som rører deg i sjelen, sånn som god kunst skal. «Buzz Aldrin» gjør begge deler.

- Favorittfilm med begrunnelse?

- «Vanilla Sky», regissert av Cameron Crowe. Det finnes de som ikke liker denne filmen, og ofte er de fornuftige oppegående folk som jeg har lyst til å identifisere meg med. Det forstyrrer meg litt, siden jeg egentlig tror at man må ha en alvorlig defekt hvis man ikke lar seg rive med og forbløffe av denne historien. Egentlig er den en nyinnspilling av Alejandro Amenabars «Abre los ojos», og selv om jeg liker spanske filmer, er Hollywood-versjonen klart best denne gangen. Tom Cruise spiller den rollen han spiller i alle filmer hvor han er bra, bildene er fantastiske, og soundtracket likeså. Også har de tatt med seg det beste fra originalen: Penelope Cruz.

- Hvem er tidenes kuleste artist?

- Morrissey er tidenes kuleste artist. Han er bitter inntil det patetiske, men han har alltid et selvironisk glimt i øyet. Han representerer selve arketypen bitter, ung mann, selv om han ikke er så ung lenger. Han spiller rollen med glans, og er i tillegg populærmusikkens kanskje aller største poet.

- Hvem er tidenes beste produsent?

- Jeg har bare sett en produsent i arbeid, og det var Sjur Lyseid som produserte plata vår. Han gjorde en strålende jobb, og det kan godt hende at han er tidenes beste produsent. Han var oppmuntrende når det trengtes, og drepende ærlig når det var behov for det. Hans bidrag til arrangementene på plata er uvurderlige, og lyden han har skrudd er brillefin!

- En god nummer to blir kanskje George Martin. «Love»-plata som kom ut for ikke så lenge siden er helt fantastisk. Her har han mikset sammen mange av de gamle Beatles-låtene til helt nye versjoner som gjerne overlapper hverandre og går inn i hverandre, men kun ved hjelp av originalopptakene. Det er lekkert gjort, og for oss Beatles-nerder er det som å få et helt nytt Beatles-album. Og for en lyd de hadde! Det var jo på den tiden hvor de hadde helt vanvittig mye ressurser til å lage popmusikk, men også bare analogt utstyr og menn i hvite frakker som klippet i lydbånd.

- Hvem er tidenes beste vokalist?

- Her er det fristende å prøve seg med Radka Toneff. Nærheten i stemmen hennes er noe helt for seg selv. Jeg liker egentlig nesten ikke jazz en gang, men Radka Toneffs stemme transcenderer sjangere. Det har ikke med jazz, rock, eller pop å gjøre lenger, men er bare musikk. Kanskje det nærmeste man kommer «musikk», «kunst» eller «utrykk» i sin opprinnelige form.

- Hvem er tidenes mest underkjente artist?

- En som i hvert fall ikke er kjempekjent, men som det bør slås et slag for er Lloyd Cole. Han spilte i Oslo fredag, og på 80-tallet ga han ut albumet «Rattlesnakes» sammen med bandet sitt, The Commotions. Det er en strålende god popplate med intelligente tekster. Anbefales på det varmeste!

- Hva heter Norges beste album gjennom tidene?

- Dette har jeg tenkt på før en gang, og da endte jeg til slutt på Kings of Convenience' «Quiet is The New Loud». Det er det beste norske albumet jeg har, tror jeg. Paradoksalt nok så var det egentlig ganske banebrytende, selv om det jo nesten kunne ha vært utgitt på 70-tallet. Men det var liksom ingen som lagde popmusikk på en sånn «indie" måte før KoC gjorde det. Plutselig trengte ikke «pop» automatisk å bety «listepop» lenger. Man kunne lage stillferdig, skjør popmusikk, uten å være superfolkelig, og selge sjela si for førsteplasseringer på VG-lista ved vært eneste veikryss. Det fantes jo sikkert indiepop her til lands før KoC også. Kanskje det bare var jeg som først skjønte at det kunne være sånn da jeg hørte denne plata.

- Beste konsertopplevelse?

- Håkan Hellstrøm på Sentrum scene for to helger siden var stort. Skamløst publikumsfrieri som fungerte til tusen fordi man må være en kald, kynisk jævel for ikke å gi seg hen fullstendig når «frelsaren från Västra Frölunda» står på scenen, med følelsene utenpå, og bare gir, gir og gir av seg selv. Vi trenger sånne som Håkan Hellstrøm.

- Hvilke plate var den siste du kjøpte?

Det er ikke så lenge siden jeg kjøpte meg Vampire Weekends selvtitulerte debutplate. Den er skambra! Vi er veldig inspirerte av Paul Simon, og med Vampire Weekend er afrojazzen endelig tilbake i popmusikken. Der hører den hjemme, og vi har til og med litt afrojazz med på vår egen plate. Afrika er bra!

- Til slutt; velg mellom følgende:

- The Beatles eller The Rolling Stones?

- The Beatles! Lett.

- Beach Boys eller The Byrds?

- Beach Boys! Lett.

- Turboneger eller Thomas Dybdahl?

- Thomas Dybdahl. Ganske lett.

- The Kinks eller The Who?

- Var stor fan av The Who før, men ble litt lei. Går I stedet for The Kinks, de har veldig mange flotte later.

- Sex Pistols eller The Clash?

- The Clash er best musikalsk, utvilsomt, men Sex Pistols revolusjonerte jo musikken... Jeg går for The Clash.

- Hamsun eller Dante?

- Dante er jo veldig interessant, og han skrev jo om helt fantastiske ting. Men det er ikke noe jeg koser meg med på senga. Jeg går for Hamsun!

- Blondie eller The Pretenders ?

- Pass.

- AC/DC eller Kiss?

- Lett: Ingen av dem!

- Munch eller Nerdrum?

- Munch! Munch var litt som Morrissey. Jeg er glad jeg slipper å være som dem, men det er fint at de finnes, og tar på seg ansvaret for å formidle all tristessen og melankolien.

- Blur eller Oasis?

- Jeg heia alltid på Oasis, så gamle lojalitetsbånd gjør at de får min stemme. Blur har mange bra låter, men bare dårlige album. Bortsett fra «Greatest Hits». Det er noe feil når «Greatest Hits» er din beste plate.

- Tommy Tokyo eller Thom Hell?

- Den er vanskelig. Liker begge to. Havner til slutt på Tommy Tokyo.

- Strindberg eller Kafka?

- Kafka. Strindberg kan aldri bli noe mer enn lillebroren til Ibsen!

- The Smiths eller The New York Dolls?

- The Smiths! Lett.

- 10CC eller ELO?

- 10CC er et ekkelt bandnavn. Det må bli ELO.

- Queen eller The Bee Gees?

- Queen! Lett!

- Metallica eller Aerosmith?

- Begge er jo like forferdelig dårlige som AC/DC og Kiss. Det må bli pass igjen.

- Nirvana eller Pixies? Pixies under tvil.

- Jeg er litt for ung til å skjønne at grunge er noe man kan høre på.

- Nietzsche eller Kant?

- Nietzsche, han er litt som Morrissey.

- ABBA eller Ulf Lundell?

- My Little Pony trives best i öppna landskap.

- Madonna eller Amy Whinehouse?

- Amy Winehouse. Og da tenker jeg på musikken.

- Gummi-Tarzan eller Mummitrollet?

- Mumin.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her