Lyttelua 58 (The Mats)
<pLyttelua har kost seg seg med de fire siste skivene til hurragutta i The Replacements.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter
Bare tanken på hvor mange øl jeg drakk på 80-tallet mens denne viltre gjengen kastet seg ut av høytalerne, gjør meg fyllesjuk den dag i dag. For det hersker overhode ingen tvil om at The Replacements lagde tidløs vorspielmusikk for glade gutter med god musikksmak.
Og nå har du muligheten til å skaffe deg remasterede utgaver av bandets fire siste album, «Tim» (1985), «Pleased To Meet Me» (1987), «Don't Tell A Soul» (1989) og «All Shook Down» (1990). En mulighet du ikke må la gå fra deg. At lyden er feta opp er flott, men det er uansett musikken som spiller hovedrollen.
Mange vil hevde at 80-tallet var et kjedelig tiår med tanke på musikk. Og var man blant dem som lot seg blende av MTVs musikkutvalg har de på sett og vis rett. Men for de av oss som virkelig elsket musikk, var 80-tallet langt bedre enn sitt rykte. For opp av den amerikanske undergrunnen krøp det fram en mengde band som var langt mer opptatt av essensen i musikken enn hvordan de fremstod på TV.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Som for eksempel REM, Gun Club, The Dream Syndicate, Green On Red, Hüsker Dü, Rank & File, Pixies og The Replacemets. Band som har satt tildels dype spor i musikkhistorien.
En viktig inspirasjonskilde
Når det gjelder The Replacements snakker vi ikke en gang dype spor. Vi snakker grøft på grøft. Nirvana, The Lemonheads, Pavement, Green Day og The Hold Steady er bare noen eksempler på band som har latt seg inspirer av kameratgjengen fra Minneapolis, bestående av brødrene Bob og Tommy Stinson, Chris Mars og Paul Westerberg. En kameratgjeng med en så lystig og eksplosiv innstilling til livet av remmer og tøyler etter hvert ble mer enn frynsete.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenThe Replacements første plater var i stor grad preget av låtskriver og frontfigur Paul Westerbergs lidenskap for punk, og da i særdeleshet Sex Pistols «kyss meg i ræva»-innstilling. Men på bandets tredje album, «Let It Be», hadde villstyringene funnet fram til en genial miks av sarte ballader og kompromissløse rockere som skulle bli bandets varemerke. Westerberg tekster, der galskap, humor og tristesse stod side om side, var med på å løfte musikken opp på øverste hylle.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Let It Be» er The Replacements første mesterverk. «Tim» og «All Shook Down» er navnet på de to andre. «Pleased To Meet Me» er et helvetes bra album mens «Don't Tell A Soul» er bandets største nedtur.
Da The Replacements skulle erobre verden sviktet nemlig både motet og låttmaterialet. På «Don't Tell A Soul» ble den fandenivoldske innstillingen skjøvet under teppet, samtidig som det proffe og strømlinjeformede lydbildet sugde trøkket ut av låtene. Det finnes selvfølgelig unntak, som for eksempel «Achin' To Be», «I'll Be You» og og «Rock'N' Roll Ghost», men sammenlignet med «Tim» og «All Shook Down», høres «Don't Tell A Soul» ut som en fislete kinaputt.
Overgår seg selv
«Tim», produsert av Tommy Erdelyi, aka Tommy Ramone, hadde æren av å følge i kjølvannet av «Let It Be», bandet store kunstneriske gjennombrudd. Og «Tim», som først var tiltenkt tittelen «Let It Bleed», fortsatte der forgjengeren slapp. Faktisk maktet bandet å heve seg enda noen millimeter sammenlignet med forgjengeren. Noe som i seg selv er en prestasjon.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
På «Kiss Me On The Bus», «Waitress In The Sky» forenes The Beatles og Big Star på en måte som får kroppen til å bjeffe av glede, mens hardtslående og virile låter som «I'll Buy», «Bastards Of Young», «Left Of The Dial» og «Little Mascara», sender tankene til både Kiss, New York Dolls, Sex Pistols, Slade (yepp) og en og annen glovarm eksospotte.
Avsluttningslåta, «Here Comes A Regular», er Paul Westerberg på sitt beste og mest såre. En sang som setter seg i ryggmargen i det øyeblikket stiften treffer rillene. Westerbergs tilstedeværelse er så ektefølte og troverdig at jeg knapt har hørt maken. En sann klassiker.
Etter «Tim» allierte bandet seg med den gamle mesterprodusenten, Jim Dickenson (Big Star). Et godt valg all den tid «Pleased To Meet Me» ivaretar både sjarmen, gløden og kick ass-mentaliteten som preger både «Let It Be» og «Tim». Åpningslåta «I.O.U» er intet mindre enn en orkan og påfølgende «Alex Chilton» (han, ja!) er sammen med de to avslutningslåtene «Skyway» og «Can't Hardly Wait» bandets på sitt ypperste. Når blåserne ruller inn sidelengs på «Can't Hardly Wait», er det bare å slippe taket. Når strykerne noen sekunder senere stryker deg varsomt på kinnet kan du garantert gå på vannet.
Artikkelen fortsetter under annonsenSelv om «Pleased To Meet Me» er et litt for ujevnt til at det kan spikre «Klassiker» på ytterdøra, er det like fullt et album alle musikkelskere må sikre seg om det ikke allerede befinner seg i platebunken på loftet (les her) eller i cd-bunkene som vokser opp som paddehatter overalt i huset.
Artikkelen fortsetter under annonsenEn maktdemonstrasjon
The Replacements svanesang «All Shook Down» regnes av mange som Paul Westerbergs første soloprosjekt. Magien i bandet var borte, og selv om de andre gutta stakk innom var det Paul som stod for det meste. Bob Stinson hadde for øvrig falt av lasset allerede etter «Tim».
Likevel er «All Shook Down» trolig The Replacements beste album. Da det landet i 1990 ble jeg så bergtatt at det tronet øverst på lista da sluttstreken for musikkåret ble satt. Og jeg hadde, i motsetning til musikkmagasinet Rolling Stone, som belønnet plata med to av fem stjerner, selvfølgelig helt rett. Om man ikke hører at dette er en klassiker bør man snarest oppsøke lege, spåkone og psykolog innen solen står opp.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa jeg hørte «Sadly Beautiful» første gang gråt jeg. En makeløs sang som, godt hjulpet av John Cales (han, ja!) fiolin, slår hull på selv tomheten. En sang den gamle mannen med gitaren, Glen Campbell, med hell covrer på sin nye plate, «Meet Glen Campbell».
«Merry Go Around», «One Wink At The Time», «Nobody», «When It Began», «Attitude» og «Torture» er så fengende og deilig skranglete at jeg den dag i dag mistenker de gamle naboene mine for å ha danset nakne på bordet når jeg dag ut og natt inn spilte hull i vegger og tak. Ikke en jævla naboklage på seks intense måneder forteller alt om kvalitetene på «All Shook Down».
Og tittelåta? Herre min skaper for en låt!
Nå er det opp til deg! Lykken er, som du sikkert har skjønt, en rund dings merket «The Replacements».
