Kai Stene i Prosjekt Oppreisning er ikke fornøyd med at erstatningsbeløpene til tidligerer barnehjemsbarn varierer så mye som de gjør. Foto: Marie von Krogh / Rogalands avis.
- Grenseløst absurde forskjeller
<pHvor mye tidligere barnehjemsbarn får i erstatning avhenger av hvor de kommer fra. Forskjellene er enorme.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Om Prosjekt Oppreisning
De arbeider for at alle som har vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt mens de var på barnehjem, skolehjem, ungdomshjem eller i fosterhjem skal få oppreisning og derved kunne legge denne vonde delen av livet bak seg.
Senteret ble etablert 1. januar 2007 og ligger i Stavanger. Det har sitt utspring i den tidligere "Støttegruppen i Rogaland for personer som har opplevd overgrep under offentlig omsorg". De men tilbyr hjelp og veiledning til enkeltpersoner og grupper, og bidrar med kompetanse og kunnskap til offentlige organer og ulike fagmiljøer
- Det er grenseløst absurd at forskjellene er så store. Det burde ikke være slik at hjemstedskommune spiller noen rolle i forhold til om du får erstatning eller ikke, mener Kai Stene, Leder i Prosjekt Oppreisning.
Les også: Endelig!
Men det er slett ikke alle tidligere barnehjemsbarn som får erstatning i det hele tatt. Bare 60 kommuner har en eller annen form for erstatningsordning for den smerte og de lidelser tidligere barnevernsbarn har blitt påført. Disse kommunene utgjør omtrent halvparten av folketallet i Norge.
- I teorien kunne to stykker delt rom på et barnehjem og vært utsatt for det samme, men fordi de bor i to ulike kommuner, får bare den ene erstatning.
Les også: Nekter å gi erstatning.
- Frivilligheten bør revurderes
Han forklarer det med at ordningen er en moralsk og ikke en juridisk ordning. Den er dermed frivillig, og kommuner eller fylkeskommuner har ikke plikt til å gi erstatning for det barn har vært utsatt for. Kai mener kommuner bør tvinges til å betale erstatning.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Utgangspunktet var frivillige ordninger, og det er alltid det beste. Men sånn som situasjonen har blitt i dag, når halvparten av Norges befolkning bor i kommuner med erstatningsordninger, så bør frivilligheten ses på på nytt. Likhetsprinsippet er så viktig at frivilligheten bør revurderes, mener Stene.
Store forskjeller
Rundt omkring i landet er det opprettet erstatningssekretariat som representerer de 60 kommunene som er med på en erstatningsordning. ABC Nyheter har innhentet tall fra 10 regionale og kommunale erstatningssekretariat. Som tabellen viser så er forskjellene store. Alle tall er per 16. oktober 2008.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOmråde | Gjennomsnittlig erstatning |
Bergen Bærum Drammen Hamar Kristiansand, Aust- og Vest Agder Kristiansund N Odda Oslo Stavanger og Rogaland Trondheim | 198.757 556.250 267.500 73.135 653.395 518.750 366.667 592.857 415.447 615.531 |
Statens billighetserstatning | 170.000 |
Kommentar til tabellen: Asker har vedtatt å følge Bærum, men foreløpig har det kun kommet inn én søknad fra Asker. Ullensaker kommune oppretter et sekretariat i disse dager.
Ni ganger mer i erstatning
I Hamar kommune har barnehjemsbarn i gjennomsnitt mottatt 73.135 kroner. I Kristiansand (samt Aust- og Vest-Agder) har barnehjemsbarna fått en erstatning på 653.395 kroner – altså ni ganger høyere enn Hamar.
Artikkelen fortsetter under annonsen- Men når det alt er vedtatt å betale ut erstatning – hvorfor er det da så store forskjeller mellom kommunene?
- En av de viktigste årsakene til forskjellene er at noen kommuner har etablert ordninger uten å ha vært i kontakt med oss i Prosjekt Oppreisning først. Istedenfor har de gjort det på egenhånd, og de har ikke satt seg godt nok inn i kompleksiteten i disse sakene. Det viser seg at når de gjør dette uten bistand, så blir det ofte lave erstatningsbeløp.
- Hvilke kommuner gjelder dette?
- Det gjelder blant annet Drammen, Hamar og Kristiansund.
Hamars ordning innebærer en maksimal erstatningssum på 300.000 kroner, mot 725.000 som er maksimum de fleste andre steder. I tillegg var søketiden på kun ett år, mot normalt to.
Bergen var pionerkommunen når det gjelder erstatning til tidligere barnehjemsbarn. Siden de var først ute, hadde de bare Statens billighetserstatning å forholde seg til, og det er en stor grunn til at gjennomsnittlig erstatning bare er like i underkant av 200.000 kroner.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Ikke erstatning for økonomisk tap
Med den kommunale oppreisningsordningen ønsker kommunene å ta et moralsk ansvar for urett som er begått tidligere, og de ønsker å gi en uforbeholden unnskyldning for overgrep og omsorgssvikt som barn og unge ble utsatt for mens de var under barnevernets omsorg.
Oppreisningen tar ikke sikte på å utmåle erstatning for økonomisk tap. Oppreisningen er ment som en symbolsk og økonomisk kompensasjon for den smerte og de lidelser tidligere barnevernsbarn har blitt påført. Størrelsen på oppreisningen vil variere fra kr 200.000,- til maks kr 725.000,-.
De som bor i kommuner som ikke har hatt denne ordningen, er henvist til Statens billighetserstatning. Med Billighetserstatningsordningen ønsker staten å synliggjøre sitt ansvar for den omsorgssvikten og den uretten som er blitt begått. Erstatningsbeløpet er på maksimalt 300.000
