Ray LaMontagne: «Gossip In The Grain» (14th Floor/Warner)Nedstemt lykke

 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pDet er en glede å føle seg nedstemt i selskap med låtene på Ray LaMontagnes nye album.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Gossip In The Grain»«Gossip In The Grain»

Den amerikanske sangeren og låtskriveren Ray LaMontagne har sikret seg en solid posisjon både i hjemlandet og i England med sine to tidligere utgivelser, «Trouble» (2004) og «Till The Sun Turns Black» (2006). Førstnevnte nådde faktisk helt til femteplass på den engelske salgslista.

LaMontagne, som har rykte på seg for å være en mann som verdsetter sitt privatliv, gjør sjelden intervjuer og overlater til sangene sine å føre ordet når han opptrer.

Av den siste generasjonen amerikanske sangere/låtskrivere er det bare Brett Dennen som kan måle seg med LaMontagne når det gjelder evnen til å skrive flotte sanger. For ikke å glemme kunsten å fremføre dem med et personlig særpreg som hever dem over det etter hvert store antallet trubadurer som ønsker seg oppmerksomheten vår.

Historien om hvordan LaMontagne våknet til en Stephen Stills-sang på klokkeradioen som skulle få ham opp for nok et skift på skofabrikken, er definitivt premium rockmytologi. Stills' «Treetop Flyer» fikk Maine-sangeren til å bestemme seg for å satse på en karriere innen musikk. Siden den gang har han ikke sett seg tilbake.

Stemmen hans, umiddelbart gjenkjennelig smårusten og sår, er blitt sammenlignet med nettopp Stills' og, fra tid til annen, også med Van Morrisons. Ingen av disse referansene holder egentlig, men Ray LaMontagne er ydmyk nok til å sette pris på sammenligningene.

«Gossip In The Grain» inneholder ti sanger som innebærer at LaMontagne spenner sitt musikalske lerret bredere enn hva tilfellet var på forgjengerne. Sammen med sin faste produsent, Ethan Johns, som også dobler som trommeslager i LaMontagnes band, har han lykkes med å lokke frem et lydbilde som kombinerer utsøkt minimalisme med et organisk gyng som er en like stor del av særpreget som LaMontagnes enestående melankolske stemme.

Åpningssangen, «You Are The Best Thing», kan i de tre-fire minuttene den står på lure en til å tro at LaMontagne denne gangen har fått utskrevet lykkepiller. Et heftig blåserarrangement og et refreng identisk med sangtittelen former basisen for et en gospelrocker som ikke hadde gjort seg bort på 70-tallet.

Men det blir med dette tilløpet til (nesten)oppstemthet. Resten av «Gossip In The Grain» er den skreddersydde lyden av høst, av tapt kjærlighet («A Falling Through» er sesongens vakreste deppesang) og livet som en aldri avtagende motbakke.

Ved siden av trommis Johns består LaMontagnes band av bassisten Jennifer Condos (Warren Zevon) og gitaristen Eric Heywood (Son Volt, Madrugada). Heywood spiller pedal steel gitar på et par spor, uten at noen skal frykte at LaMontagne ifører seg cowboyhatt. Leona Naess synger backingvokal på svevende «I Still Care For You» og nevnte «A Falling Through». Det spørs om det er nok til å gjøre Ray LaMontagne til norgesvenn.

Låten «Meg White» er, så vidt jeg er i stand til å forstå, en ikke-ironisk hommage til den ene halvparten av The White Stripes. «Hey Me, Hey Mama» kan synes å være en tilsvarende hyllest til Old Neil, komplett med banjo fra Ethan Johns og blåsere i god New Orleans-tapning.

«Gossip In The Grain» er utsøkt musikalsk vemod, så nydelig at det er en glede å føle seg nedstemt i dens samvær.


Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden