Marit Larsen: «The Chase» (EMI)Til å spise opp
<pDet måtte en Marit Larsen til for at jeg skulle sette pris på et knippe lengtende kjærlighetssanger igjen. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Jeg har begynt å «hate» de rene kjærlighetstekstene. Noe som kanskje følger med alderen. Man mister noen illusjoner på veien. Når det er sagt; det finnes altfor mange artister som synger om kjærligheten uten å mene det, som tar i bruk endeløse rekker med klisjeer. Marit Larsen ble i 2006 en av landets mest respekterte og elskede popartister på den tiden det tar å skrelle en banan. I 2008 fortsetter hun der hun slapp. Og til forskjell fra mange av sine kolleger mener hun det hun synger.
På sitt nye album, «The Chase», får Marit Larsen meg til å tro på sanger om kjærlighet igjen.
Og derfor er hun noe så banalt som til å spise opp. Hun fremstår nemlig som både troverdig og ekte. Og selv om hun lister opp Dolly Parton, Rufus Wainwright, The Beatles, Radiohead og Joni Mitchell som sine største inspirasjonskilder, får hun meg også til å tenke på artister som sitter bak pianoet og roter gjennom brystkassa etter følelser og lengsler. Artister som Tori Amos, Elton John og Badly Drawn Boy som på mesterlig måte blander klassisk uptempo pop med blådryppende ballader.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOg ikke nok med det. Hun sender også tankene til den rullende grooven som kommer fra pianobasert amerikansk musikkhistorie helt tilbake til Professor Longhair, Champion Jack Dupree og fremover til The Band og en ung Elton John. Og hvem liker seg ikke der?
Jeg har problemer med å finne en eneste svak låt på «The Chase». «If A Song Could Get Me You» gikk rett til topps på VG-lista i august. En flott låt som likevel må se seg slått på målstreken av tittellåta, den Elton-aktige «This Is Me, This Is You», den Tori Amos-intime «Steal My Heart» og den litt Phil Spector-mektige «Is It Love». Marit Larsen har laget noe så sjeldent som et klassisk «vinylalbum» der det verken er plass til B-preget dill eller bonus ditt og bonus datt!
Man skal ikke se bort fra at Marit Larsen også denne gangen får fire radiosingler inn på Topp 5, og at hun igjen selger smått utrolige 50 000 plater i disse nedlastingstruende tider. På «The Chase» får hun nemlig kjærlighetstekstene til å leve, og biene til å nekte å gå i vinterdvale. Kjærligheten er igjen ålreit vare i klassisk popformat, og i bakgrunnen høres selvsagt en fiolin for liksom å understreke sannhetsgehalten.
