Sterkt om Italias forbannelse

For to uker siden sendte italienske myndigheter 500 soldater inn i Casal di Principe, et område utenfor byen Napoli. Soldatene ble sendt inn for å slå ned på voldelig kriminalitet, og aksjonen kom i stand etter at seks afrikanske innvandrere i midten av september ble drept av Napolis beryktede camorra-mafia.

I løpet av de siste 30 årene har det kriminelle brorskapet tatt livet av 4000 mennesker. Det er mer enn IRA, mer enn ETA og islamske terrororganisasjoner. Mer enn Sicillias berømte Cosa Nostra.

Filmen «Gomorra», som har premiere fredag, tar deg med på innsiden av camorraen og gir deg et ærlig bilde av organisasjonen som med røtter helt tilbake til femtenhundretallet har klart å gjennomsyre et Italia som er i ferd med å bli pill råttent.

Det har endt opp som et realistisk og rått portrett uten den klassiske romantiseringen av kriminalitet som så ofte kjennetegner gangsterfilmer.

Basert på bok

Historien til «Gomorra» bygger på den italienske forfatteren Roberto Savianos bok med samme navn. Boken har blitt oversatt til 33 språk og har solgt 1,2 millioner eksemplarer bare i Italia.

Saviano vet godt hvilket favntak den napolitanske mafiaen har på hjembyen. Etter at boken kom ut, havnet Saviano plutselig øverst på hatlisten til organisasjonen han skriver om. Forfatteren lever nå i skjul og trenger politieskorte hvor enn han går i frykt for represalier.

For camorraen har eksistert så lenge at den i dag finnes i alle ledd av det italienske samfunnet. Og som for karakterene i filmen, er det ikke godt å vite hvem som banker på døra neste gang. Det kan like gjerne være venn som fiende.

Denne trykkende stemningen kommer godt fram i filmatiseringen av boken. Men til forskjell fra klassiske mafiafilmer hvor det ligger en klar historie i bunn, og man følger en tydelig leder, har regissør Matteo Garrone håndplukket fem historier og skjebner fra Savianos bok som alle i ulik grad har direkte link til den fryktede camorraen.

Alle berøres

På nært hold møter vi noen nøkkelpersoner i camorraen - samtidig som vi blir kjent med menneskene som lever i ytterkant av dette gangsterbrorskapet. Det er ganske alminnelige mennesker, men livene deres berøres likevel av den organiserte kriminaliteten på ett eller annet vis.

Karakterene i «Gomorra» er svært troverdige og spilles i stor grad av folk uten særlig skuespillererfaring. Håndholdt kamera er med på å gi filmen et autentisk preg der virkeligheten føles nærmere. Det er en film uten kommentarer, og den typiske klisjeen der en detektiv eller ung politimann skal infiltrere en kriminell gjeng er fraværende.

Brutal strid

I motsetning til det strengt hierarkiske Cosa Nostra på Sicilia består camorraen av flere rivaliserende klaner som kjemper en blodig og brutal krig om makt. Og som i krig, handler det mye om å velge riktig side. Enten er du med, eller så er du mot. Det er det ene eller det andre i denne brutale virkeligheten.

– Før var vi brødre, nå er vi fiender, som en av guttene i filmen sier det til sin gamle kompis. Han kan ikke være stort mer enn ti, elleve - men har allerede valgt sin side.

Tilstedeværelse

I et intervju med Independent forteller regissør Garrone at det ikke er lett å skille det gode fra det onde når man ser livet på innsiden av Napoli.

– Det dreier seg om et samfunn hvor alt fra husmødre til politikere, gatebarn og eldre skreddere er i hendene til camorraen. Jeg ville lage en film hvor tilskuerne føler at de er der, sammen med disse folkene.

Dette har Garrone klart. Tilstedeværelsen føles i alle ledd. Skildringen er usentimental og autentisk i all sin gru, den er dokumenterende i formen. Det er ikke noe glamorøst i livet som presenteres. Det er milevis unna «Gudfaren».

Mange skjebner

I filmen møter vi blant annet to unge og farlige jyplinger, Marco og Ciro, som med overmot og for mye tid drømmer om å bli store gangstere. I en scene i filmen prøver de å etterligne Tony Montana, Al Pacinos berømte karakter fra filmen «Scarface». Etter hvert som deres ambisjoner begynner å ta form, stjeler de våpen fra camorraen. Våpnene behandler de som om det skulle dreie seg om lekevåpen, og skyter rundt seg med både maskingevær og granatgevær. Bare på gøy.

I et annet minneverdig øyeblikk får skredderen som sitter fast i nettet til camorraen, se kjolen han har designet dukke opp på tv, båret av Scarlett Johansson på en filmpremiere. Det er en smårørende scene, samtidig som den sier noe om rekkevidden til camorraens klamme hånd. Inntekter fra det illegale blir investert i det legale. Ifølge rulleteksten har camorraen blant annet investert i gjennoppbyggingen etter tvillingtårnene i New York.

Til tider kan nok historien oppleves noe rotete og ustrukturert, men innblikket vi får inn til denne mørke siden av Italia er så sterkt og så bra, at det likevel fungerer godt.

Gomorra har endt opp som en god og sterk film om et råtnende sør-Europa. Den ble fortjent belønnet med en Grand Prix i Cannes 2008. Men det er ingen film å ta kjæresten sin med på på romantiske høstkvelder.