Jamey Johnson: «That Lonesome Song» (Big Gassed/Mercury/Universal) [import]Starten på noe stort

 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<p«That Lonesome Song» markerer den starten på det som kan bli en potensielt lang karriere for Jamey Johnson. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«That Lonesome Song»«That Lonesome Song»

Åpningssporet på det andre albumet til Alabama-sangeren/låtskriveren Jamey Johnsons (32) er et opptak av at Johnson slipper ut av fengslet, han får tilbake sine eiendeler og han blir, rutinemessig, oppfordret til å holde seg borte fra trøbbel. Johnson mumler et halvhjertet takk.

Deretter sklir plata over i sangen «High Cost Of Living», der gitarer av forskjellig kaliber finner hverandre i det Johnsons stemme skjærer gjennom som varm kniv i smør; «I was just a normal guy, life was just a ninetofive with bills and pressure piled up to the sky, she never asked, she knew I'd been hanging with my wilder friends/Looking for some other way to fly... ».

Med disse ordene skritter Jamey Johnson målbevist inn på countryarenaen. «High Cost Of Living» er Johnsons egen «Folsom Prison Blues», stappet av velformuleringer som vi, fansen, vil synge med på herfra til evigheten: «...My whole life went through my head, layin' in that motel bed, watching as the cops kicked in the door/I had a job and a piece of land/My sweet wife was my best friend/But I traded that for cocaine and a whore». Refrenget går som følger; «The high cost of living ain't nothing like the cost of livin' high...».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Jamey Johnson er en tidligere marinesoldat som slapp sitt debutalbum for et annet plateselskap i Nashville for et par år siden. Med dette nye albumet tar han et stort steg bort fra Nashvilles konvensjonelle countrypop.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Johnson retter fokuset sitt mot livets mørkere sider, i ballader og countryrockere som ville fått Johnny Cash til å nikke anerkjennende. Johnson legger ikke skjul på at countrygigantene George Jones og Waylon Jennings er høyt på favorittlista, i den avsluttende sangen «Between Jennings And Jones», gjør han et poeng ut av at han havner mellom nettopp disse i alfabetet i countryavdelingen i platebutikker.

Johnson er åpenbart en lærenem student av klassisk country, og de minneverdige sangene står i kø her. «Movin' Down The Roses», som burde treffe blink for alle med sans Tony Joe Whites swamprock, forteller historien om en kar som raser gjennom huset og samler opp alle eiendelene til eksen, for å sette fyr på greiene i bakgården. For virkelig å sette prikken over i-en bruker han altså gressklipperen til å måke ned rosene hun har plantet i haven.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«In Color» dreier seg om fortelleren som sitter sammen med bestefaren sin og ser på gamle svart/hvitr bilder fra depresjonstida og fra krigsinnsatsen hans i andre verdenskrig. Refrenget går; «...You should have seen it in color...».

Jamey Johnson har produsert «That Lonesome Song» med The Kent Hardly Playboys, som later til å være Johnsons band. På merkverdig vis klarer de å klemme nytt liv inn i countrykonvensjonene, sangene bades i kaskader av blytung pedal steel gitar, kassegitarene er akkurat passe laidbacke og stemmen, den bengalakksvarte barytonen er perfekt plassert i sentrum av begivenhetene.

Akkurat når man begynte å tro at countryen var forsvunnet inn i mediokritetens tunnel, kommer Jamey Johnson, med et utseende som snytt ut av et gammelt borgerkrigsfoto, rullende i motsatt retning. «That Lonesome Song» er ikke bare årets beste countryplate, den er den virkelige starten på en potensielt lang karriere.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden