Er en kvinnes kjærlighet rettferdiggjørende?

«Iskyss» er basert på den sanne historien om Gunvor Galtung Haavik. Hun forelsket seg i en russisk krigsfange under andre verdenskrig. Senere fortsatte hun forholdet som sekretær på den norske ambassaden i Russland under den kalde krigen. KGB oppdaget kjærlighetsforholdet og brukte det som pressmiddel for å rekruttere henne som spion. Da hun ble arrestert omtalte mediene det som etterkrigstidens største spionsak. Det var før Arne Treholt kom og overskygget det hele.

Intelligent kjærlighet ?

Da Gunvor Galtung Haavik ble pågrepet kunne ingen forstå hvordan en tilsynelatende vanlig norsk kvinne kunne gjøre noe slikt. Det ble påstått at det var hennes dumskap og naivitet som gjorde det. Så kom historien om hennes russiske kjæreste frem i lyset. I denne filmen forsøker filmskaperen å vise at hun var en intelligent kvinne som var villig til å ofre alt for den hun elsket.

Regissør Knut Erik Jensen, best kjent for dokumentaren «Heftig og Begeistret», har valgt å gi gi hovedperson navnet Vera Våle for å få kunstnerisk frihet i behandlingen av historien. Knut Erik Jensen har uttalt at han ville vise hvor sterk en kvinnes kjærlighet kan være. Å forklare statsforrederi med dumskap er å umydiggjøre Gunvor Galtung Haavik. Å forklare det med forelskelse, er ikke så mye bedre mener jeg, og jeg spør:

Ville en mann som gjorde det samme kunne unnskyldes på samme måte? Ville man kunne laget en tilsvarende film om en mann som forrådte landet sitt for en utenlandsk kvinne?

Forræderi og selvoppofrelse

Ville en mann som gjorde det samme kunne unnskyldes på samme måte?

Jeg betviler ikke at kjærligheten kan få mennesker til å handle på måter som omverdenen oppfatter som irrasjonelt, men som kan føles som det eneste riktige for den som står midt i det.

Kanskje var det også slik at Gunvor Galtung Haavik handlet som hun gjorde kun av kjærlighet og uten egeninteresse. Det jeg reagerer på er at man tar fra henne ansvaret for hennes 30 år lange forræderi fordi hun var en emosjonell kvinne med et stort hjerte.

Ellen Dorrit Petersen er god til å formidle Vera Våges indre kamp og intense følelsesmessige reise. Likevel tillates hun aldri å være mer enn en vakker selvoppofrende kvinne. Hennes russiske medspiller Aleksander Bukharov er en kjekk kar. Han kysser og kler av henne, men vi blir aldri kjent med dem som kjærestepar gjennom annet enn Haaviks velformulerte, men svulstige kjærlighetsbrev.

Unyansert

Kjærligheten kan være stor, men skjønnheten for meg ligger i detaljene og nyansene. Her føler jeg at «Iskyss» glipper. Scenene er stiliserte, situasjonene er generelle, skuespillerne vakre, og klær og frisyrer er som klippet ut av et moteblad. Hvem Vera Våge er får publikum aldri vite. Vi møter en stillferdig, tilbakeholden og følsom kvinne. Scenene er uten smak, lukt eller en konkret stemning, men gir i stedet en konstant flytende melankolsk følelse. Knut Erik Jensen har skånet oss for alle usympatiske karaktertrekk hos Vera Våle av frykt for at det vil gjøre publikum ute av stand til å sympatisere med henne.

Heller ikke på det filmtekniske fortellerplan fungerer filmen. Jensen hopper frem og tilbake i tid på en måte som føles uryddig og som utydeliggjør hva som egenlig skjer med Vera Våle.

Store deler av historien fortelles med en bakgrunnsstemme som siterer utdrag av Gunvor Galtung Haaviks virkelige brev til sin russiske kjæreste. Det kan virke som om regissøren har ønsket å unngå en enkel og rett frem fortellerteknikk for å styrke det poetiske uttrykket, men arbeidet virker nærsynt og poesien mister sin renhet og eleganse. Dette fungerer bare unntaksvis, som i filmens sterkeste scene der vi ser Haavik gråte mens hun observerer en russisk ballettdanserinne.

Jeg tror at «Iskyss» kunne vært en interessant film om en kompleks kvinne satt i en dramatisk situasjon. Når man valgte å gjøre Gunvor Galtung Haavik til Vera Våle valgte man drømmen om en elskende kvinne istedenfor den virkelige kvinnen. I forsøket på å forsvare henne, har man også redusert henne.

Mer om Film og Kino finner du på Startsiden