En annen vals
<pFull av Fuzz har vært på konsert i Nashville med blant andre Levon Helm, Alison Krauss, Robert Plant, Steve Earle og John Hiatt. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
(ABC Nyheter/Nashville): Det var den ultimate åpningskonserten Americana Music Association kunne ønsket seg.
For om man tenker seg grundig om er det få som kan gjøre trommeslageren i legendariske The Band, Levon Helm (68), rangen stridig som Americana-musikkens Elder Statesman. Med sitt pionerarbeid sammen med de fire kanadierne i bandet som en gang het Levon & The Hawks sitt samarbeid med Bob Dylan og sin fordomsfrie tromming på tvers av amerikanske roots-sjangere som rockabilly, blues, gospel og country, har Arkansas-musikeren vært med å legge lista for musikken som denne uka er i sterkt fokus i Music City USA.
At Levon Helm, og hans store band bestående av ni musikere, i går kveld inntok scenen på Ryman Auditorium, også kjent som The Mother Church of Country Music, Grand Ole Opry, var således i seg en historisk begivenhet. At Levon hadde med seg en omfattende liste av gjester gjorde i tillegg at tildragelsen fikk tankene til å fly til en annen mytologisert konsert, «The Last Waltz», i november 1976.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Fremdeles vital
Også denne gangen var kameraene på plass, og publikum var svært godt varmet opp da skuespiller og musiker Billy Bob Thornton, i byen for å spille med sitt band, The Boxmasters, dukket opp på scenen og introduserte den lille, tynne mannen som tok plass bak trommene helt til venstre på scenen. Kappellmester for denne kvelden var, ikke overraskende, den tidligere Dylan-gitaristen Larry Campbell, som også produserte fjorårets suksesscomeback på platefronten for Levon, albumet «Dirt Farmer».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSympatiske Campell sa det som det var:
-Det finnes ikke noe bedre sted å spille enn på Ryman Auditorium.
Et statement, fra en som i mange år har vært med på Dylans «Never Ending Tour», som klart falt i god gjord. Ryman har de senere årene, etter omfattende restaurering, igjen blitt Nasville-innbyggernes stolthet.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå historisk grunn
Ikke bare kunne Campbell gi scenen han sto på, akkurat der Hank Williams fikk sitt seks ekstranummers gjennombrudd på slutten av 40-tallet og der en speed-dopa Johnny Cash på 60-tallet knuste scenelysene, det ultimate komplimentet. Han kunne også stå der med vissheten om at plata han og Levon laget har høstet den gildeste av amerikanske priser, en Grammy for Årets Folkalbum.
Til alt overmål, Campbell og Helm kan for befinne seg tilbake på Ryman-scenen allerede i dag. «Dirt Farmer» og Levon er nemlig nominert i tre kategorier under (tors)dagens «Honors & Awards Show», inkludert «Årets Album».
Men i går rullet showet i gang med et vesentlig mer langstrakt tilbakeblikk, The Bands «Ophelia» fant grooven, fundert på Levons helt karakteristiske måte å spille på. Bandet kom seg rakt på plass på sin leder og det var vanskelig å ikke tenke seg at avdøde Rick Danko og Richard Manuel fulgte smilende med fra sine plasser aller øverst i That Grand Ole Opry.
Artikkelen fortsetter under annonsenLevon er rett og slett et eneste stort smil om dagen, og jeg kan ikke huske å ha hørt stemmen hans sterkere enn dette i moderne tid.
Artikkelen fortsetter under annonsenMed fire manns blåserrekke, delvis rekrutert fra Bruce Springsteens Seeger Sessions Band, tok Levon oss raskt med enda lenger sør på det amerikanske musikkkartet, til New Orleans og The Bands samarbeid med Allan Toussaint med utgivelsen av bandets første konsertplate, «Rock Of Ages». Folk var allerede på beina og danset mellom stolradene på Ryman, for øvrig trebenker som skriver seg fra musikkhallens opprinnelige funksjon som tabernakel.
Dermed var det klart for aftenens første gjest, veteran bluessanger og munnspiller Little Sammy Davis, et fast innslag i Levons pågående «Midnight Ramble» hjemme på gården i Woodstock. Som Campbell påpekte, en original det ikke finnes mange igjen av. Davis fylte den samme rollen som Muddy Waters gjorde på «The Last Waltz» for 32 år siden.
Artikkelen fortsetter under annonsenTrangt om plassen
Deretter steppet Levon ned fra trommeplattingen for første av flere runder på scenefronten denne kvelden. Med mandolinen over høyre skulder ga han plass til to kvinnelige sangerinner, sin egen datter Amy Helm og Campbells kone, Theresa Williams. Morderballaden «Long Black Veil» svevde som et spøkelse gjennom stolradene på Ryman. Opp på scenen med et par ekstra trommeslagere, George Recile (også han Dylan-veteran) og Amy Helms kollega fra bandet Olabelle.
«Dirt Farmer», det roste og prisbelønte albumet fra i fjor
«Ashes Of Love» kom i lurvete cajuncountryfremføring med Campbell på røff fele. Deretter tetner det ytterligere til på scenen, «Sitting On Top Of The World» med mandolinvirtous Sam Bush og Nashville allround goodguy Buddy Miller.
Artikkelen fortsetter under annonsenDermed er det klart for kveldens første STORE overraskelse, da Campbell introduserer duoen som kjemper med Levon om prisen for årets album, Alison Krauss og Robert Plant. Således er linken mellom Led Zeppelin og The Band offisielt åpnet.
Artikkelen fortsetter under annonsenPlant er åpenbart ydmyk i samværet med Levon og sangvalget deres er perfekt, den gamle amerikanske folksangen «In The Pines» (også kjent som «Black Girl») fra 1870-årene som her presenteres, ikke uriktig, som en Leadbelly-sang.
Å høre Plants stemme brette seg ut over Grand Ole Opry, mens Krauss' fele og harmonier skinner er skjellsettende og en svært sterk påminnelse om forbindelseslinjene som ligger til grunn for det vi kaller rock. Stort, stort!
Undertegnede har en smule problemer med den neste gjesten som åpenbarer seg, Sheryl Crow. Da hun hadde den elendige smaken å (prøve seg) på en tolkning av «Hurt» her i Ryman for fem år siden, under Cash-familiens minnekonsert for Johnny, sank hennes omdømme til nullnivå i boka mi. Denne gangen blamerer hun seg ikke og leverer «Evangeline» og The Carter Familys «No Depression» i helt OK fremføringer.
Artikkelen fortsetter under annonsenFlere solide gjester
Levon selv er tilbake på banen med en sang om Jesse James, som han var med og laget temaplate om på 80-tallet og en rykende versjon av The Bands «Rag Mama Rag». Så er det klart for neste gjest, en sanger med stemmen i solid orden, Delbert McClinton. Også en åpenbar åndsbror av Levon.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Nummer to fra venstre
Da Billy Bob Thornton kommer tilbake på scenen, etter McClinton, for å synge smeller det fra den rappkjeftede skuespilleren:
- Somebody up there hates me. Follow Delbert?
Men sammen med sine to medmusikanter i Boxmasters gjør Billy Bob godt fra seg.
Så dundrer det i gang med «The Shape I'm In», sunget av Levon-bandets overlegne organist, Brian Mitchell.
Etter to solide timer er vi på vei mot slutten av denne valsen, introen til «The Weight» får folk til å gå ga-ga, og da John Hiatt og Levon veksler på å synge lead vocal på The Band-klassikeren, tar jubelen faktisk overhånd. Altså ikke holdt på å ta overhånd, men tar overhånd. Salen går fullstendig i oppløsning av lykke og «We want Levon!»-brølene hjaller gjennom Grand Ole Opry.
Artikkelen fortsetter under annonsenVemodig og riktig
Egentlig er det ingen steder som denne konserten kan gå etter dette, så en rørete «We Are The World»-utgave av Dylans «Forever Young» blir kompromisset der omfavnelser og klemmer musikerne i mellom er viktigere enn musikken. Selv om Steve Earle og kona Alison Moorer, som er dratt opp fra salen, prøver så godt de kan og få det til å høres ut som musikk.
Når Levon, Earle, McClinton, Hiatt, Buddy Miller, Larry Campbell, Billy Bob og alle andre til slutt bukker av kaoset på scenen, er det åpenbart at dette ikke vil vare evig. At valsen en dag kommer til å ta slutt. Det er vemodig og det er riktig. Og det er et minne for livet for oss som var der.
