Anmeldelse: Charlotte Isabel HansenRenberg gjør høsten lysere
<pHva skjedde egentlig med Jarle Klepp etter at han forelska seg i en gutt på videregående? Jeg skal prøve å ikke røpe for mye.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I en alder av 25 år er Jarle en fremadstormende ung litteraturstudent i Bergen. Han har forstått at når man skal ha sex er det greit å ikke involvere følelsene sine for mye, og har innledet et fysisk-intellektuelt forhold til den heiteste dama på fakultetet.
Ellers nyter han gleden ved å kunne synke ned i de særeste litteraturvitenskapelige problemstillingene, og å høste beundring for dette i sin lille akademiske klikk på universitetet.
Tore Renberg skriver med syrlighet og sakasme, men man aner også en kjærlighetsfull undertone i det hele.
Boka begynner når Jarles komfortable studenttilværelse blir snudd på hodet, etter at han har mottatt et brev fra politiet. Jarle får vite at han er far til en syv år gammel jente.
«Nå er det på tide at du står opp som en mann», skriver moren og setter datteren sin på flyet til Bergen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Charlotte Isabel Hansen» er fremfor alt en ekstremt artig bok å lese. Etter Saabye Christensens «Bisettelsen» må dette være årets mest etterlengtede oppfølger. Mens Saabye Christensen gav leserne sine en tung og krevende roman, har Renberg gjort det motsatte. Istedenfor å sette krav til leserne, er Renberg generøs, lettlest og varm.
Det går som en lek. Den er morsom, spennende og sidene glir til side uten at en helt merker det. Tore Renberg er skarp, og han skaper karakterer med slik kjærlighet at du får lyst til å gi de en omfavnelse, i alle fall de fleste. Litteraturen mina vänner, den sanna litteraturen, ska inte kommunisera med massorna, den ska inte lägga rouge och puder på feta kinder och klia människorna där dom är mest känsliga – den ska vara en knytnäve i magen. Den ska vara ren och sann motstånd.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Jenta er veldig søt, så søt at det nesten blir lite troverdig. Det finnes ikke et fnugg av «Nanny 911» i denne jentungen. Likevel har Renberg gjort henne til et følelsesmessig komplekst lite menneske. Det blir et varmt gjensyn med noen av de gamle karakterene, og et litt sårt savn etter noen av de andre. Hvor ble det for eksempel av Helge?
Om dette er god litteratur er et annet spørsmål. Kanskje ikke om man skal tro litteraturprofessor Robert Göteborg som i boka sier:
«Litteraturen mina vänner, den sanna litteraturen, ska inte kommunisera med massorna, den ska inte lägga rouge och puder på feta kinder och klia människorna där dom är mest känsliga – den ska vara en knytnäve i magen. Den ska vara ren och sann motstånd.»
Renbergs bok er nemlig alt det litteraturprofessoren i den sier at litteraturen ikke skal være. Den er vakker, varm og underholdende. Språket er lett å forstå, overhodet ikke økonomisk benyttet, og motstand er det lite av. Dramaturgien er velkjent, men fungerer godt. Faktisk minner boken ikke rent lite om amerikanske popkorn-filmer som tar opp det samme temaet. De som har sett 90-talls filmen «Curly Sue» eller «Big Daddy» med Adam Sandler, vet hva jeg mener. Nå vil jeg likevel si at «Charlotte Isabel Hansen» er en god del bedre, men å si noe nytt og viktig om farskap gjør den ikke. Romanen tar opp relevante spørsmål angående hva det betyr å være far, om åndssnobberi og hva som er bra litteratur, men er ikke dyptpløyende.
«Charlotte Isabel Hansen» har blitt en lys roman. Det er kjærkomment i en bokhøst med mye følelsesmessig mørke.
