Johnny Rotten spilte også med Sex Pistols på Peace & Love-festivalen i sommer. Foto: Herman Berg
Hvor faen er Johnny?
<pABC Nyheter sendte Norges største punkekspert på jakt etter selveste Johnny Rotten. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Trygve Mathiesen er mannen bak boken «Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980». Han har også skrevet flere artikler om punken for ABC Nyheter.
Rett etter at det ble klart at Sex Pistols var booket inn til årets Døgnvill-festival i Tromsø, ble jeg ringt opp av redaktør Amundsen og tilbudt å dekke begivenheten. Jeg krevde en intervjuavtale med Johnny Rotten som bonus.
Jeg så bandet på 25-årskonserten i London i 2002, og selv om det var en helt spesiell opplevelse, var jeg ikke overbevist om det kom til å bli like unikt andre gangen.
De siste ukene har vært hektiske for min redaktør med tanke på å få banka intervjuavtalen, og jeg fikk jevnlige oppdateringer om at arrangørene hadde topprioritet på dette. I tillegg hadde et par venner av meg som er kunstmalere laget et bilde av Rotten basert på et amatørfoto fra Pingvin -konserten. Dette bildet ønsket de at jeg skulle overrekke.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHvor faen er Rotten?
Derfor lot jeg meg til slutt overtale til å dra opp til Tromsø på lørdag morgen, ettersom bandet villig vekk hadde gitt intervjuer de siste ukene. Jeg hadde høyeste prioritet (men ikke garantert) av alle. Med meg på reisen hadde jeg Harry Nordskog som kameramann, den jeg kjenner som har flest Pistols-bootlegs
Også fra Peace & Love-konserten. Foto: Herman Berg
Etter å ha finpusset på spørsmålene mine under flyturen opp - om alt fra ting som kunne trigge Rottens hukommelse rundt Pingvin-konserten i Oslo '77, til de store spørsmålene rundt Pistols og punken som modernitetskritikk, ankom vi endelig Radisson SAS der vi og alle artistene skulle bo. Alle artistene bortsett fra Pistols. De bodde nemlig på hemmelig adresse.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEtter mye frem og tilbake, og inspeksjon av hotellet, hadde jeg endelig bookingsjef Pål på tråden. Han hadde en dårlig - og en god nyhet. Bandet hadde bestemt seg for ikke å gi noen intervjuer - foreløpig! Heller ikke hadde de satt opp noen pressekonferanse - foreløpig. Men de kunne tenke seg å motta maleriet - nå! Det kunne være inngangen jeg trengte for å få intervjuet, mente han.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg måtte med blandete følelser medgi at jeg ikke hadde det med meg. Helvete! Pål mente at mye kunne forandre seg i løpet av dagen, og at det var bare å krysse fingra og håpe det beste. Ja vel, men dette tegnet likevel ikke bra.
Jeg ringte malervennene mine, som skulle hive seg rundt og få sendt bildet opp med neste fly. Jeg videreformidlet til Pål at bildet var på vei oppover. Plutselig ringte en journalist fra VG. Han hadde heller ikke fått intervjuavtale, og ymtet frampå om jeg ville være brekkstanga hans inn mot bandet. Jeg forklarte ham situasjonen, og avtalte i stedet at jeg kunne møte ham etter konserten og gi en kommentar.
I mellomtiden hadde Harry drevet eget detektivbyrå, og funnet ut at bandet likevel bodde på vårt hotell. Men mer presist hvor i den nietasjers høye bygningen, var det ikke mulig å finne ut av.
Artikkelen fortsetter under annonsenLusekofte må man ha
Nå begynte gode råd å bli dyre. Det siste kortet mitt var å sende en melding til Pål og be om å få møte Rotten for å overlevere et signert eksemplar av boka mi personlig. Det er tross alt flere kapitler om Pistols der, og mange bilder av Rotten som han aldri har sett.
Artikkelen fortsetter under annonsenEtt minutt senere ringte Pål meg opp. Han hadde tro på idéen og ga meg nummeret direkte til en Elin, som var bandets vertinne under oppholdet. Elin viste seg å være meget hyggelig og samarbeidsvillig. Hun skulle formidle forespørselen videre til tourmanageren å ringe meg opp igjen.
Hun ringte meg opp igjen - en time senere. Sex Pistols hadde vært ute i byen og kjøpt seg lusekofter! Rotten selv hadde uttrykt bekymring for stemmen sin og hadde avslått tilbudet om å bli med på sightseeing med en gammel fiskeskøyte i skjærgården. I stedet hadde han gått for lusekofta. Alt for kunsten!
Artikkelen fortsetter under annonsenDe åtte-ni varmegradene som gradestokken viste hadde imidlertid brakt ham og crewet tilbake til rommene sine, for å slappe av. Elin hadde fremdeles ikke fått formidlet min forespørsel lenger enn til tourmanageren, men lovte å holde meg oppdatert.
Fremdeles optimistisk på mine vegne, kunne hun betro meg at Rotten hadde vist stort overskudd under shoppingturen, selv om lokalbefolkningen ikke hadde vist særlig nysgjerrighet ovenfor hovedpersonen. De fleste tromsøværingene hadde tvert imot sett en annen vei i det de passerte det iøynefallende følget.
Rotten og kompani da de opptrådte på den legendariske Pingvin Club i 1977. Foto: Henrik Laurvik (NTB/Scanpix)
Jeg begynte å føle meg som en fjortisfan på jakt etter sitt idol. På den annen side hadde jeg vært dum nok til å lekke til noen av vennene mine hjemme om det forestående intervjuet, og det ville være fullstendig ydmykende om jeg skulle komme tomhendt hjem. Det var bare å satse på at Elin hadde rett.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Skotske Amy McDonald tinte opp kalde publikummere med sin varme stemme, da vi var en rask tur innom festivalområdet for å skaffe oss akkreditering. Den skotske aksenten hennes var like sexy som foldeskjørtet, men tekstene var like drømmende som hjernedød popmusikk, så Harry og jeg stakk tilbake til hotellet. På vei hjem ringte Elin meg igjen.
Bandet skulle samles i lobbyen klokka halv ni, sjekke ut av hotellet og bevege seg mot festivalområdet. Hun mente det var sjansen jeg hadde for å møte Rotten. Jeg fikk beskjed om å sitte med boka lett synlig, slik at hun kunne få øye på meg først, og så introdusere meg for Rotten. Jeg skulle på ingen måte offensivt ta kontakt med bandet før hun ga klarsignal.
Fikk bok om norsk punk
Det var bare tre kvarter til. Jeg skrev inn en dedikasjon til Rotten på side tre, før jeg gikk en tur på utsiden for å dempe spenningen og korte ned ventetiden med en røyk eller to. Deretter satt jeg meg i lobbyen og ventet. Tenkte gjennom mulige scenarioer, og hvordan jeg skulle vri situasjonen over til å snakke om viktige ting. Litt før halv ni kom Elin - alene. Bandet var på vei ned med bagasjen.
Artikkelen fortsetter under annonsenFørst kom tourmanageren trillende på et par store kofferter. En eldre kar med tynt, grått hår og etter utseende altfor gammel til å ha noe forhold til punk. Hotellpersonalet ble tilkalt for å være med å sjaue. Jeg tok kontakt med fyren, han var høflig, men ikke særlig interessert i boka mi.
Artikkelen fortsetter under annonsenMed ett dukket Rotten opp i heisdøren, sammen med livvakten Rambo. Barndomsvenn fra Finsbury Park og tidigere Arsenal-hooligan. Veldig britisk frisyre, med kort, svart hår klippet i skarp 80-tallsstil. MC-jakke. Rotten med sitt karakteristiske gulrotfargete og spiky hår. Ikke til å ta feil av, selv ikke i norsk lusekofte! Da de så manageren, lo de, rykket tilbake inn i heisen, og slang ut et «See you», før dørene gikk igjen.
Tre minutter senere kom de ut av en annen heis, og manageren kalte dem til seg, som en mor som kaller til seg rampete småbarn. Motvillig kom de mot oss. Jeg gjorde som Elin sa, og holdt meg litt i bakgrunnen. Så tok jeg to skritt fram og løftet boka mi foran meg. Rambo myste nysgjerrig på coveret.
Artikkelen fortsetter under annonsen«I would like to give you my book», begynte jeg. «It's about punk in Norway, and it's got some pictures of you from Pingvin Club in it».
«Really?», svarte Rotten.
«Yeah, they're taken by people in the audience and never been published before. Look here...», jeg bladde opp på sidene med bilder fra Pingvin-konserten, før jeg endte opp med det eneste fargebildet jeg hadde av ham.
«Here's even one in colour», kommenterte jeg.
«Oh, yeah», svarte han nærmest drømmende, «Look how thin I was back then».
Jeg gliste, og la til at jeg hadde lagt inn en hilsen og takk for inspirasjon og energi, før jeg hadde avsluttet med «ps. with no ambtions on behalf of mankind. ds».
Artikkelen fortsetter under annonsen
Trygve Mathiesen (t.v.) har overrakt et eksemplar av hans bok om norsk punk. Foto: Elin fra Døgnvill
«Nice», sa Rotten og nikket i dét jeg overrakte ham boka, tok et skritt bakover, løftet boka og proklamerte nærmest som en sjaman: «And may all your enemies stand behind you!».
Artikkelen fortsetter under annonsenRambo gjorde tegn til Rotten at de måtte dra, men Elin var snarere. «La meg ta et bilde», avbrøt hun. «Sure», svarte Rotten rolig. Vi stilte oss opp, Rotten med boka mi i venstre hånd foran seg, og den høyre bak ryggen min.
«Are you in shape for tonight?», spurte jeg mens Elin fomlet med avtekkeren.
«Yeah, always in shape», svarte han med en dårlig skult dobbelhet og smilte.
«And the voice is...». Harry avbrøt meg midt i setningen og prøvde å ta Rottens oppmerksomhet: «I work for...», begynte han før han selv ble avbrutt av Rotten som skiftet utstråling: «Don't sell yourself, man!». Rambo skjønte tegninga og ga tydelige tegn til at de måtte gå. Rotten tok et skritt bort fra oss, fremdeles med det skarpe blikket rettet mot Harry og gjentok: «Don't sell yourself». Jeg prøvde med et «Good luck for tonight», men det visnet bort i frafallet av kontakt i det han snudde rundt og forsvant ut av svingdøren og inn i en ventende bil.
Artikkelen fortsetter under annonsenVerdens korteste intervju?
Så var det over. Toppen ett minutt. Hvis ett spørsmål kan kalles et intervju, så har jeg intervjuet Rotten. Men ikke om hans betraktninger rundt Pingvin-konserten. Kanskje med unntak av at han kommenterte hvor slank han var som 21-åring. Ingen refleksjoner omkring bruddet med moderniteten eller noen utdyping av rekkevidden og konsekvensene av Pistols' kommersialisering av nihilismen. Bare ett enkelt spørsmål om hvordan han hadde det akkurat der og da.
Artikkelen fortsetter under annonsenOK, det var i alle fall et ærlig spørsmål om tilstedeværelsen om nuet, ikke om drømmer tilbake i tid eller visjoner om framtida. Et zenbuddistisk punkspørsmål.
Harry var pissed på Rotten over måten han ble avvist på. Jeg følte litt med ham, samtidig som opplevelsen min ga meg en deilig ro og letthet. Jeg opplevde at Harry var blitt møtt av Rotten som en fan og autografjeger, mens jeg selv tross alt hadde hatt med meg en gave og blitt møtt som en likemann. Jeg visste at Rotten ikke likte å skrive autografer. Det stred mot punkens ideer. Den eneste autografen jeg har fikk jeg av fotballspilleren Billy Bremner som trettenåring. Den gang gikk jeg hjem og la pennen i bomull.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen denne gangen hadde jeg fått kontakt, og det hadde vært gode vibber. Det kunne love bra for et lenger intervju senere. Hvis jeg noen gang får sjansen igjen. Det var jo tross alt ikke dette jeg hadde kommet for. Jeg hadde tross alt hatt ambisjoner, ikke på vegne av menneskeheten, men om en meningsfull samtale om viktige ting.
Harry og jeg hentet filmutstyret og bega oss til Arenaen. Vi ankom da inntroen «There Will Always Be An England» ble fremført i innspilt form av Vera Lynn. Da «Pretty Vacant» brøt lydmuren som første låt, fikk jeg frysninger. Masse folk, nærmere ti tusen, klynget seg nærmere og nærmere scenen. Harry forsvant foran scenen, mens jeg stilte meg på passe avstand fra den venstre PA-søylen og koste meg.
Artikkelen fortsetter under annonsenI løpet av tredje låt, «No Feelings», fikk jeg melding om at Harry hadde fått beslaglagt kameraet av scenesjefen. Pistols' hadde slått kontra da bookingsjefen hadde lagt frem pressens klager på fotorestriksjonene. Nå fikk ingen lov til å ta bilder eller filme. Hele pressegropa foran scenen var blitt ryddet, og senere på natta fikk jeg beskjed av redaktør Amundsen om at min konsertomtale ikke vil bli publisert.
Artikkelen fortsetter under annonsen'Can mankind be saved?'
Det eneste jeg kan si er at Sex Pistols virkelig sparka rumpe, at Rotten faktisk stilte med lusekofte på scenen og kommanderte publikum slik en gammeldags koloniherre pisker sine undersåttene, og at samme mann rota seg bort i en stor kontradiksjon i «Bagdad Was A Blast» der han i iveren av å rakke ned på Bush, la inn et par «Allah is praised», som fremsto som like latterlig som venstresidens vanlige blindhet og misforståtte empati for fremmedkulturelle, totalitære religioner.
Men vi kan jo håpe at det var ironisk ment. Hvis ikke forstår jeg lite av hans tidligere uttalelser om at «all religions are the devils pact». Uansett fikk jeg gåsehud da Rotten avsluttet «Bagdad Was A Blas» med å hyle «Can mankind be saved?» etter at sluttakkorden ebbet ut. For hvem var det som hadde brakt mankind-begrepet på banen et par timer i forveien?
Artikkelen fortsetter under annonsenTo ganger to ekstranummer senere trakk bandet seg tilbake i privat-jeten over Nordsjøen på vei til ny konsert i Dublin neste kveld. Forhåpentligvis forspent med godt lesestoff.
Les også:
