The Only Ones på Down On The Farm.
Lyttelua 56 (Looove)
<pLyttelua elsker The Only Ones, The House Of Love, John Mellencamp og Glen Campbell. It's looove. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter
The House Of Love: «The House Of Love»
I disse dager kan man høre Marte Heggelund synge om The Beatles og Rollings Stones på radioen. En låt skrevet av Guy Chadwick, en av frontfigurene i britiske bandet The House Of Love.
Og Marte gjør seg på ingen måte bort når hun sammen med Marty Wilson-Piper jubler seg gjennom låta. For visst er det en jubellåt.
«Beatles And The Stones», som så dagens lys i 1990, er å finne på The House Of Love sitt selvtitulerte andrealbum. Noe som er litt fiffig i og med at debutalbumet også er selvtitulert.
Album nummer to, utgitt på selskapet Fontana, har fått tilnavnet «Fontana» eller «The Butterfly». Debutalbumet derimot, ble gitt ut på legendariske Creation. Kanskje mest kjent for selskapets grunnlegger Alan McGee og Oasis, bandet som etter to fine skiver utviklet seg til å bli en pest og en plage.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSom per i dag har solgt over 50 millioner plater. Og nå er de her snart igjen. Med eller uten balltre.
Det beste med Oasis var at de reddet Creation som den gangen var på vei utfor stupet i ekspressfart. Selskapet som i 1988 ga ut The House Of Loves debutalbum.
Et album både Alan McGee og jeg er veldig glade i.
Låter som «Christine», «Hope», «Sulphur», «Touch Me», «Love In A Car», «Fisherman's Tale» og «Man To Child» er alle som en fantastiske låter som møtes i krysset der frøken pop vanker sammen med herr rock.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTenk deg at Julian Cope og Tom Verlaine setter seg ned og jammer fram låter basert på Velvet Underground, og du begynner å nærme deg The House Of Loves musikalske uttrykk.
Høres greit ut det, ikke sant?
Helt til slutt: Creation ga ut vanvittig mange bra plater. Deriblant ti album med Felt (ja, vi elsker Lawrence) og Kevin Rowlands «My Beauty».
Artikkelen fortsetter under annonsenMen det får vi ta en annen gang.
The Only Ones: «The Only Ones»
For et par uker siden var jeg så heldig å være til stede da legendariske The Only Ones spilte fletta av de fleste på Down On the Farm. Og fremdeles sitter lykkefølelsen i kroppen. Jeg bærer den med meg hver dag og bruker den som sovepute om natten.
The Only Ones selvtittulerte debutalbum fra 1978 er definitivt et album man må ha om musikkpolitiet skulle ta turen innom. En klassiker som dessverre aldri nådde ut til et stort publikum, selv om kritikere verden rundt har rost albumet opp i skyene.
Mange har nok hørt «Another Girl, Another Planet», coveret av blant andre The Replacements og The Libertines. Men ikke særlig mer. Noe som i beste fall er nitrist.
Tenke seg til ikke å ha hørt «The Whole Of The Law», «City Of Fun», «The Beast», «Creature Of Doom», «It's The Truth» og «No Peace For The Wicked».
Artikkelen fortsetter under annonsenHuff av meg. Går det an da? Men skiva finnes i butikken, så det er ikke for sent å rette opp egne feil om du av en eller annen mystisk grunn ikke har denne i samlingen.
Artikkelen fortsetter under annonsenOg mens du står og blar kan du plukke med deg Johnny Thunders «So Alone» der Peter Perrett; vokalist, låtskriver og gitarist i The Only Ones, bidrar på klassikeren «You Can't Put Your Arms Around A Memory».
Om du er smart plukker du også med deg Eldkvarns «Limbo» og Gun Clubs «Miami». Men det er bare visst du er en smarting, altså.
Er du ikke det, kan du bare ha det så godt. Eller kanskje kjøpe deg nok en ABBA-samling?
John Mellencamp: «Life, Death, Love And Freedom»
Mannen som en gang var en puma har laget et av sine beste album så langt. Ja, kanskje til og med sitt beste. Men «Life, Death, Love and Freedom» må slåss med «Scarecrow» om beltet. Ei plate som traff meg midt i trynet i det herrens år 1985.
Artikkelen fortsetter under annonsenJeg kan, om jeg hører godt etter, fremdeles høre kompisene mine skryte på seg ditt og datt akkompagnert av «Small Town», «Rain On The Scarecrow» eller «Rumbleseat». Det være seg om prestasjoner på eller utenfor banen. Hellige hasselnøtt for en tid.
«Life, Death, Love And Freedom» syder over av betraktninger om den andre siden av livet. På flere av låtene er det som om styggemannen sjøl sitter og venter på at vi skal falle om kull. Det lukter blod, metall og piss lang vei.
Åpningslåta, «Longest Day», er definitivt blant Mellencamps beste. Håpet henger i det tynneste snøre du får kjøpt i butikken og T Bone Burnetts nakne produksjon treffer hinsides tid og rom. Jeg kjenner at hårene reiser i det ordene driller seg inn i hodet mitt. Og at blodet renner ut av kroppen.
Artikkelen fortsetter under annonsenBut deep down in your soul
You know you got no flame
And who knows then witch way to go
Life is short even on it's longest days
På tampen skal det nevnes at store tårer falt da jeg hørte på «Meet Glen Campbell», plata som er rett rundt hjørnet.
72 år gamle Campbells versjon av Paul Westerbergs «Sadly Beautiful», er noe av det vakreste jeg har hørt på svært, svært, jævlig svært lenge.
Jeg elsker «Meet Glen Campbell». Sånn er det bare. Og snart dukker det opp en anmeldelse her på ABC Nyheter.
