Foto: Knut Utler
Jarle Bernhoft: «Ceramik City Cronicles» (Island/Universal)Sjelfull og deilig souldebut
<pMandag kommer Jarle Bernhofts første soloplate. Det er bare å glede seg.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Ceramik City Cronicles»
Tidlig i sommer var jeg på den nystartede Trestockfestivalen på Nesodden. Der spilte Valkyrien Allstars, Odd Nordstoga og mange, mange flere. Men to av de bandene som gjorde mest inntrykk, er begge platedebutaktuelle i høst. Det er jentebandet Katzenjammer, som jeg garantert kommer tilbake til.
Og så er det Jarle Bernhoft.
Den tidligere Span-vokalisten (og korist for temmelig mange innen jazz og soul) har stablet sitt eget prosjekt på beina. Det er pop/soul/R'n'B-basert, og kommer garantert til å bli en av høstens kommersielle suksesser her hjemme.
Men - når du har latt deg overbegeistre av en konsert, av en scenepersonlighet med stor tilstedeværelse, av en artist som med all tydelighet stortrives på scenen, er det ikke med så rent lite skepsis du setter på en studioplate med samme artist.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor det er vel ikke mulig å overføre den fantastiske feelgood-stemningen fra konserten til en studio-CD?
Jeg synes Jarle Bernhoft klarer det riktig så bra.
Platen kommer ut mandag 1. september. Den heter«Ceramik City Chronicles», og er en heimstaddikters hyllest til byen, til Oslo. En by som Bernhoft ifølge ham selv nærer et kjærlighets/hat-forhold til.
Alle de 10 låtene på plata er signert multinstrumentalisten og sangeren Bernhoft. Og i ryggen har han et misunnelsesverdig sterkt komp – føret og fremst med Audun Erlien på bass, Anders Engen på trommer, og David Wallumrød på keyboard.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDet er pop, soul, R'n'B, småjazzy, funky, groovy, crooneraktig. Og assosiasjonene vandrer fritt til folk som Stevie Wonder, Curtis Mayfield, Steely Dan. Ja, også til norske grupper som Dance With A Stranger og Lava.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen først og fremst er Jarle seg selv. Og han har en gudbenådet stemme med et stort register. Og han har ikke minst evnen til å leve seg inn i de fengende låtene sine. Derfor er dette til å bli oppstemt av, til å bli i godt humør, ja, du får faktisk lyst til å danse.
Mange sterke låter, men det er kanskje ikke til å unngå at du får noen favoritter. For egen del handler det blant annet om de mer rolige låtene på platen, som «In The Street Where The World Passes Me By», «So Many Faces» og «Sunday». Det er sjelfulle, fine låter.
Hør også den mest nedpå låten av alle, «On Individuality», med bare Jarles stemme og keyboard. En sterk opplevelse.
Så i sum er dette er både smakfullt, lekende og deilig. Litt likt innimellom, men det er omtrent det eneste som trekker ned et ellers svært godt helhetsinntrykk.
