Usannsynlig god

«deUsynlige» er den tredje filmen i Erik Poppes trilogi om Oslo. Først kom «Schpaa», deretter «Hawaii, Oslo», og dette er altså kronen på verket.

Det handler om Jan Thomas (kunne de ikke funnet et annet navn?) som slipper ut av fengsel. Han er en gudbenådet musiker og får vikariat i en kirke som organist. I kirken møter han en ung kvinnelig prest, og blir kjent med hennes sønn. Jan Thomas har sittet inne i åtte år fordi han forårsaket dødsfallet til et lite barn. Gradvis veves også moren til dette barnet inn i historien.

Jan Thomas spilles av Pål Sverre Valheim Hagen. Han er et nytt ansikt på kinolerretet, men blir også å se senere i høst, da han spiller i «De gales hus» og storfilmen «Max Manus».

Han går med hud og hår inn i rollen, og forsvarer den så godt han makter. Valheim Hagen skinner som Jan Thomas. Han spiller så innsiktsfullt og smertefullt at min vilje til å fordømme ham svikter. Er han en morder, eller var han bare på feil sted til feil tid? Hvilken rolle spiller det egentlig?

Ellen Dorrit Petersen spiller presten, en slags engleaktig, frelsende skikkelse. Hun har ikke så mye å spille på som de andre hovedpersonene, men det er en lettelse å bli minnet om at vi har flere dyktige unge skuespillerinner enn Ane Dahl Torp i dette landet. Petersen er også spådd et gjennombrudd som filmskuespiller i høst. Hennes neste film «Iskyss» slippes i oktober.

«deUsynlige» har vokst i bevisstheten min siden jeg ved et uhell så den for et par uker siden (Jeg snublet inn på feil pressevisning...) Siden da har jeg flere ganger gått forbi kirken på Birkelunden i Oslo. Det er der mange av de viktigste scenene foregår. Nå er det noe magisk ved kirken.

Orgelmusikk blir aldri det samme for meg etter denne filmen. Lyse toner, mørk øredøvende klang, harmoniene som går inn i hverandre og brått stopper gir ikke bare stemning til filmfortellingen, men blir en del av den. Orgelet er fullstendig tilknyttet hovedpersonen. Musikken er det som ikke sies og som ikke kan uttrykkes med ord. Det er det monumentale og uforståelige som alle hovedpersonene sliter med å forholde seg til. Slik blir den det viktigste samlingspunktet i filmen. Lydbildet omslutter deg, og orgelpipene stirrer truende ned.

Norsk film har lenge blitt kritisert for å være for enkel og endimensjonal. På den måten står den norske filmen i motsetning til den danske som gjennom ti år har vist en formidabel evne til å skildre menneskelige relasjoner. Det er det som er det strålende ved «deUsynlige». Den motbeviser at dette er noe bare danskene kan. Filmen får riktignok god assistanse av en danske. Trine Dyrholm har spilt i filmer som «Festen» og «En Soap». Hun gir et sterkt og dypt portrett av en mor som har mistet sønnen sin. Selv når man som publikum ikke klarer å holde tritt med karakteren hennes, er Dyrholm alltid tilstede.

Erik Poppe har med denne filmen befestet sin rolle som en av Norges viktigste filmregissører. Han har laget en sterk, vakker og utfordrende film som tar opp viktige temaer uten at den blir pompøs eller pretensiøs. Det er vanskelig forestille seg at det kommer en bedre norsk film i årene som kommer.

«deUsynlige» har ordinær norgespremiere den 26 september.