Down On The Farm – Gribsrød gård ved Halden, fredag 15. og lørdag 16. august 2008Something else

 
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pÅrets utgave av Down On The Farm ble både en deilig nostalgitripp og en drøm som gikk i oppfyllelse. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var mye å se fram i mot på årets Down On the Farm. Selv så jeg spesielt fram i mot å se de britiske legendene i The Only Ones, som spilte i Norge for første gang, men også band som Tindersticks og The Cole Porters og artister som Chris Bailey (The Saints) og Amy LaVere skapte store forventninger hos undertegnede.

Og jeg ble ikke skuffet.

En guttedrøm

The Only Ones som etter en kort men slitsom ferd, kastet inn håndkledet på begynnelsen av 80-tallet kunne nytes ved to anledninger på årets Down On The Farm.

Først i en akustisk utgave på Campfire-scenen fredag kveld/natt, og deretter som hovedattraksjon på hovedscenen dagen etter.

Det faktum at DumDum Boys' Kjartan Kristiansen ved begge anledninger klatret opp på scenen som en sjenert guttunge, var definitivt med på å gjøre nostalgitrippen til noe helt spesielt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På den korte, men usedvanlig vellykkede akustiske konserten, proklamerte Kjartan, sittende på en stol opplyst av et leirbål og noen lyskastere, at The Only Ones var et av hans favorittband. En guttedrøm gikk i oppfyllelse foran et publikum som også hadde ventet lenge på sine helter.

Da The Only Ones og Kjartan avsluttet med en nydelig, neddempet versjon av «Another Girl, Another Planet», var publikum så gira at flertallet ganske sikkert følte at de kunne gå på vannet. Noe de sikkert også kunne.

Dagen etter hadde bandet plugget inn strøm i alle kanaler. Det kledde dem også godt, selv om de ikke klarte å hente fram den samme magien som kvelden før. Men bevares. Med låter som «Trouble In The World», «The Whole Of The Law», «Another Girl, Another Planet», «Why Don't You Kill Yourself» og «The Beast», bare for å nevne noen, slo bandet knockout på et publikum der flere hadde ventet i tredve år på å oppleve Peter Perrett og kompani. På sistnevnte låt klatret Kjartan Kristiansen nok en gang opp til sine helter som dundret inn i rockehistorien da punken tok strupetak på den britiske musikkscenen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i motsetning til band som Sex Pistols, The Vibrators og Subway Sect kunne The Only Ones faktisk spille.

Noe de viste til fulle på Down On The Farm. Spesielt gitarist, forfatter og skribent John Perry var uimotståelig god. Det var dessuten deilig å registrere at samtlige bandmedlemmer stilte i sorte antrekk, og at Peter Perrett bar sine sorte solbriller med verdighet.

Tok en Wirkola

Og kanskje kommer det mer. For opp av hatten plukket bandet to nye låter, «Is This How Much» og «I'm Gonna Be There Soon»(?), som utvilsomt fortjener en plass i CD-hylla mi. Sistnevnte sendte tankene til enkelte av låtene på Johnny Thunders «So Alone», der Pete Perrett bidro på klassikeren «You Can't Put Your Arm Around A Memory».

Men så ble da også låten dedikert til dem som ikke er her lenger.

Well done. See you soon. For en ting er sikkert: gammel kjærlighet ruster aldri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selv om The Only Ones overbeviste, ble de slått på målstreken av Tindersticks som leverte en av de beste konsertene jeg har sett så langt i år. Bandet, som for anledning bestod av 16 musikanter, fikk meg til å gå på vannet for andre gang på kort tid. Og denne gangen nådde jeg den andre enden av horisonten. Tindersticks myke, majestetiske og dramatiske soul fikk meg i tur og orden til å tenke på storheter som Kevin Rowland, Jack Nitzsche og Leonard Cohen.

Måten strykere, blåsere og orgel svøpte inn Stuart A. Staples' fantastiske stemme, traff meg bokstavelig talt midt i hjertet. Og da bandet fremførte låter som Odysseys discohit «If Your Looking For A Way Out» (takk, Lennart!) og «Hungry Saw» falt alt på plass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sagt med andre ord: Tindersticks tok en Wirkola. Lenge leve Tindersticks.

Storslått rock'n'roll og latterkick

Da jeg så Elliott Murphy på John Dee for godt og vel ett år siden, ble jeg mektig imponert. På Down On The Farm leverte han og bandet nok en gang storslått rock'n'roll som holder i bøttevis. Problemet var bare at Elliott overlot litt for mye av regien til sin dyktige, men til tider overivrige gitarist Olivier Durand. Noe som igjen ødela litt av dynamikken i låtene som tidvis ble trukket alt for langt ut. Heller ikke låtvalgene falt helt i smak hos undertegnede. Elliott valgte rett og slett bort for mange av sine beste låter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men Elliott Murphy leverer aldri dårlige konserter.Og da akkordene til «Elvis Presleys Birthday» traff den blåsvarte himmelen ble jeg så glad at jeg glemte både tid og sted.

Down On The Farms mest bisarre og morsomste bidrag stod The Saints' Chris Bailey for. Å beskrive seansen med ord er rett og slett umulig. Kombinasjonen av gode låter som for eksempel «Grain Of Sand» og «All Fools Day», standup-lignende framførelser, ironiske utlegninger, absurde, men vittige tekster, fikk meg til å le så høyt at jeg fremdeles har vondt i magen.

Da trompetisten i Tindersticks stakk innom scenen på de to siste låtene, ble moromannen forvandlet til artisten og låtskriveren Chris Bailey. Noe som, når alt kommer til alt, kler ham best. For Bailey er og blir en sjelden god låtskriver. Neste gang vil jeg se ham med et skikkelig band. Det bare må bli kanon.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Klapp på skulderen

Til slutt må også Amy LaVere og The Cole Porters få en klapp på skulderen. Førstnevnte leverte en konsert i ståbassens tegn. Hennes blanding av country, soul, jazz og mudder er som skapt for nordmenn, og måten hun gjør scenen til sin, med ståbassen ved sin side, er et levende bevis på at det finnes håp for en musikkindustri som for tiden oversvømmes av håpløse indieband og jenter med store (silikon)pupper.

The Cole Porters, med Sid Griffin (The Long Ryders) i spissen var også med på å gjøre årets Down On The Farm til en fest. Bandets bluegrass-aktige musikk, med avstikkere til irsk folkemusikk og Woody Guthrie-estetikk, tilført en stor dose humor og spilleglede, sjarmerte publikum såpass at de forhåpentligvis kommer tilbake også neste år.

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her